– Hvor lite skal til for å få penger fra Forskningsrådet?

AFTENBLADET MENER: Man kunne tro at penger fra Forskningsrådet betyr at et prosjekt kan vise til gode resultater. Men nei. Hva er det da som skal til?

Barns fravær fra norske skoler er dypt bekymringsfullt. Foto: Gorm Kallestad / NTB

Prosjektet det er snakk om, kalles Back2school. Det retter seg mot barn som har ufrivillig skolefravær, og har som mål å få dem til å være mer på skolen. Resultatene av pilotprosjektet her i landet «viste at en tredjedel av elevene opplevde en betydelig forbedring i skoleoppmøte, samtidig som det ble rapportert en nedgang i symptomer på angst og depresjon.»

Men bare 14 barn deltok i det pilotprosjektet. Forskerne ville helst hatt 27, men klarte ikke å få 27 familier til å bli med. De endte opp med 18, før fire familier til trakk seg fra prosjektet, og de sto igjen med 14. En tredjedel av disse, 4–5 stykker, har opplevd bedring.

Heller ikke i Danmark har resultatene vært noe å rope hurra for. De fikk riktig nok til en bedring både i den gruppen som drev med Back2school, og i kontrollgruppen, og litt mer i den første enn den siste. Men forskjellen mellom de to gruppene var ikke større enn det som ofte utløses bare av at noe får økt oppmerksomhet, ved at forskere kommer inn i bildet og foretar seg noe.

Dette er, så vidt vi kan forstå, grunnlaget for at Back2school har fått tildelt 20 millioner kroner av Forskningsrådet for å gå videre med prosjektet, involvere 232 elever, og etter hvert gjøre det til et verktøy for alle kommuner, får vi tro, for å bidra til å hjelpe barn som sliter med ufrivillig skolefravær.

Prosjektet blir nå ledet av Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU) Midt-Norge. Blant samarbeidspartnerne er ADHD Norge, og universitetene både i Tromsø, Bergen og Stavanger.

Det er all grunn til å være bekymret over skolefraværet i Norge. Det er all grunn til å prøve å gjøre noe konkret, prøve å finne verktøy som kan hjelpe. Men Back2school har ingen overbevisende resultater å vise til. Det virker syltynt.

I tillegg handler dette om barn ned til 8 år, som av svært ulike grunner er i en svært sårbar situasjon. En «terapeut» kommer hjem til dem en time hver uke i åtte uker. Denne terapeuten trenger ikke ha mer enn seks dagers kursing i dette. Barna, som av ulike grunner ikke klarer gå på skolen, skal svare på påstander som «Jeg hatet meg selv, jeg gjorde alt galt, jeg tenkte at ingen egentlig var glad i meg, jeg følte meg ensom, jeg tenkte at jeg aldri kunne bli så god som andre barn.»

Man kunne tro det ville kreve helt andre resultater, og helt andre fremgangsmåter, før man fikk lov til å fortsette å gå så tett på sårbare barn, til og med hjemme hos dem selv.

Hvorfor de har fått 20 millioner kroner av Forskningsrådet for å fortsette, er ikke til å begripe.