Hvor går grensen for bruk av digitale bevis i mediene og rettsvesenet?

Etikk og rettferdighet i hvordan vi håndterer digitale bevis må løftes frem, både i mediene og i rettssalen, skriver kronikkforfatteren. Bildet: Gjert Ingebrigsten (t.v.) og Marius Borg Høiby. Foto: Paul S. Amundsen, NTB/Lise Åserud, NTB

Om tragedier og den nye folkedomstolen.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Vår tids store kilde til avsløringer er digital dyneløfting, gjerne fra mobiltelefonen. Det skaper splid, tolkningsutfordringer og offentlig gapestokk. Det kan ødelegge mennesker. Folkedomstolen aktiveres. Rettssakene kan bli mindre rettferdige. Konfliktene mer nådeløse.

Utfordrende

Vi er knapt blitt ferdige med familietragedien til tidligere justisminister Tor Mikkel Wara (Frp) og hans samboer Laila Bertheussen før nye tragedier fyller avisenes forsider. Den gang var Bertheussens mobiltelefon kronvitne mot henne selv.

Den digitale dyneløftingen i offentligheten fortsetter. Smarttelefonens indre hukommelse er nådeløs. Marius Borg Høiby er siktet for mishandling og voldtekt uten samleie, mens Gjert Ingebrigtsen er tiltalt for mishandling i nære relasjoner. Private, pikante og digitale detaljer lekkes og brettes ut i mediene. Meldinger, videoer, bilder, lydopptak eller posting på sosiale medier.

Balansen mellom åpenhet, rettssikkerhet og personvern er utfordrende. Det er derfor viktig at både rettsvesenet, mediene og mediebrukere reflekterer over hva som skjer i møte med ekstreme digitale bruddstykker av virkeligheten.

Digitale dyneløftinger av øyeblikksbilder

Det digitale er ofte fastspikret. Det lagres. Det er søkbart. Det er manipulerbart. Det er delbart og sårbart. Samtidig er det, ikke minst, løsrevet fra kontekst. Digital dyneløfting er kun et lite fragment av virkeligheten. Bildene, filmene og lydopptakene er bare korte øyeblikk fra enkeltmenneskers liv og gir sjelden et representativt bilde.

Likevel publiseres de på medienes forsider, ofte uten kontekst. Dette kan skape et misvisende inntrykk av noe typisk og allmenngyldig, selv om det kanskje er langt fra sannheten. Vi kjenner hverken hva som er skjedd i forkant eller etterkant. Det meste får vi aldri se.

Det digitale er forførerisk. Påvirkningsmakten stor. Vi tror på mobilen som sannhetsvitne, samtidig som vår evne til å nyansere vaskes ut med en kontekstløs digital dyneløfting.

Høiby og Ingebrigtsen er begge offentlige personer, men de har likevel begge rett til likebehandling, på samme måte som alle andre. Men det skjer ikke nødvendigvis i praksis. De færreste av oss blir utsatt for at innhold fra mobilen lekkes til pressen.

Jeg har tidligere skrevet i Aftenposten om hvordan digitale bevis i saken om Bertheussen utfordrer individets frihet. Som den gang spør jeg nå: Hvor går grensen for bruk og utnyttelse av digitale bevis uten at individets rettigheter settes på spill? Hvor er grensen mellom offentlighetens behov for innsikt versus sensasjonalisme? Bare fordi noen er en offentlig person, betyr ikke det at all informasjon om dem er av allmenn interesse.

Mobiltelefoner som vitner

Den økende bruken av personlige mobiltelefoner som sentrale vitner og kilder, både i rettsvesenet og i mediene, reiser viktige spørsmål.

Digitale bevis er ofte mer sensitive og personlige enn mer tradisjonelle og fysiske bevis. Dersom digitale øyeblikksbilder, tatt ut av kontekst, brukes som avgjørende bevis og som mat for medienes forsider, risikerer vi å svekke individets rettigheter.

Skjulte opptak er også en utfordring. Det handler om personvern, autonomi og retten til en rettferdig behandling.

Når mediene blåser opp digitale avsløringer, kan det sementere et feilaktig og negativt inntrykk, noe som kan bli umulig å riste av seg.

Folkedomstol og tolkningsutfordringer

Mediene går ofte rett på det mest sensasjonelle: Truet med «skambank og å slå ham helseløs». «Politiet fant video av påstått voldtekt på Høibys telefon.» Skal ha «slettet bevis». Disse påstandene forflyttes fra fronten til nettavisene over i sosiale mediers gapestokk.

Millioner av mennesker ser, deler, mener og dømmer. Digital dyneløfting former oppfatninger av både Ingebrigtsen og Høiby, kongefamilien og Ingebrigtsen-familien. De involverte mister kontrollen over sin egen historie. De blir karikerte karakterer i et offentlig drama.

Gjert Ingebrigtsen nekter straffskyld. Han mener seg dømt i «folkedomstolen». Mens mediene og politi lener seg til skjulte lydopptak, SMS-utvekslinger og bilder, samt en video fra en treningsleir med mer.

Tilsvarende benekter Høiby straffskyld for de mest alvorlige anklagene. I politiets siktelse er voldtekt uten samleie mot to kvinner. En video på mobilen hans skal ifølge politiet vise hendelsene. Jenta benekter imidlertid at det handler om voldtekt, men påstår at det er frivillig sex med Høiby. Dette viser med all tydelighet hvor vanskelig det kan være å tolke digitale bevis. De viser aldri hele bildet.

Stiller høye krav til kompetansen

Digital dyneløfting gir innsyn og kan avsløre urett. Men når vi kun ser fragmenter, oppstår både skjevhet og tolkningsutfordringer. Ekstreme øyeblikk presenteres og tolkes ofte som om de representerer hele historien. I motsetning til tradisjonelle bevis kan digitale bevis fremstå som mer overbevisende, selv når de er løsrevet fra kontekst. Bilder, videoer og tekstutvekslinger oppfattes ofte som mer «objektive» og autentiske.

Det er vanskelig å finne balansen. Digital dyneløfting kan bringe frem viktige sannheter. Men det kan også skape skjeve og feilaktige bilder som ødelegge familier, personer og liv. Dette stiller høye krav til kompetansen hos aktørene i rettsvesenet så vel som i mediene. Man må evne å se nyanser, men også unngå påvirkning fra medienes massive dekning og folkedomstolen.

Etikk og rettferdighet i hvordan vi håndterer digitale bevis må løftes frem, både i mediene og i rettssalen. Bak de digitale fragmentene og overskriftene finnes det alltid menneskeliv og nyanser som er mer komplekse enn det vi er i stand til å se gjennom digitale dyneløftinger fra mobiltelefonens indre.