Hvem tror vi på, og hvorfor velger vi å gjøre det?

Når vi først stoler på noen, tar vi i utgangspunktet deres utsagn og intensjoner for god fisk. På godt og vondt.

Vi lever i en kultur som blir mer og mer oppsplittet, omskiftelig og polarisert – hvor ingen sannheter varer evig, og ingenting lenger er opplagt og uomtvistelig. For å forstå og navigere klokt i denne kulturen, er man innenfor både samfunnsfag og psykologi blitt spesielt opptatt av tillit de senere årene. Særlig det som omtales som «epistemisk tillit».

Dette begrepet handler om hvorvidt vi har tillit til kildene våre, mer enn til det de formidler til oss. Det dreier seg altså ikke bare om hva vi tror på, men om hvem vi tror på, og hvorfor vi velger å gjøre det. I en slik betydning bygger ikke tillit først og fremst på kognitive vurderinger, men vel så mye på emosjonelle og relasjonelle aspekter.