Hvem skal ut?

GJESTEKOMMENTAR: Det er verken kapitalismen eller kommunismen som er drivkrafta i de største krisene vi står overfor, det er befolkningsveksten.

Bøkene til den engelske forfatteren og sauebonden James Rebanks’ om det som skjer med kloden vår er dyster lesning. Finnes det en løsning? Foto: Andrew Heading

Med skam å melde så ser ikke 2025 særlig bra ut. Krigen i Ukraina, den groteske virkeligheten på Gaza, en verdensorden som ryster i grunnvollene og sammenbruddene i de fellesskapene som har ligget til grunn for stabile demokratiske og sosiale stater i Vesten, gir tvert om en sjeldent dyster global værmelding for det neste året. Men det verste er at disse krisene, enn så store de er, blir små om vi ser lenger fram i tid.

Det vi alle ser, eller burde se

Jeg har brukt romjula på å lese bøkene til den engelske bonden og forfatteren James Rebanks. Han blei kjent for et tiår siden da han ga ut den sjølbiografiske boka «Sauebondens liv» hvor han skildrer sin vei fra livet som sønn og sønnesønn av bønder i Yorkshire Dales i England, via akademia og bylivet tilbake til gården til bestefaren som han i dag driver. Det er ei vakker og på mange måter optimistisk bok i forhold til det bildet han gir i sine to siste bøker, «Livet på landet» og «Fuglevokteren fra Vega» (ja, den norske øya Vega utenfor Brønnysund).

Rebanks er en aktivist for det tradisjonelle landbruket, for den forvaltningen av natur, jord og sjø som var normalen i flere tusen år, fra vi begynte å dyrke jorda og bosette oss fast og fram til industrialiseringa av matproduksjonen tok fart på 1900-tallet. Han er ikke av de som skriker høyest eller fordømmer mest, men han peker med enkle setninger på det vi egentlig alle vet, eller burde visst. For å fø 8 milliarder mennesker og samtidig gi vanlige folk gode og lange liv, har vi pressa naturens tålegrense langt over det som er bærekraftig. Kort fortalt så piner vi jorda og sjøen for å produsere nok billige proteiner, karbohydrater, fett og andre næringsstoffer til å fø oss alle på en måte bare den øverste overklassen kunne forestille seg for et par hundreår siden.

Det Rebanks beskriver, og han er på langt nær den første, minner mye om krisene som følger fra utslippene fra fossile energikilder, om antibiotikakrisa, mikroplasten og annen forurensing verden over. Det alle disse krisene, kommende eller pågående, har til felles, er at de ikke er utløst av uhell, ondskap, dumhet eller samfunnssystemer som ikke virker. Tvert om.

Det vi kaller framskritt

Den industrielle revolusjonen, fossile brennstoff, kunstgjødsel, antibiotika, plast og moderne kjemisk og biologisk vitenskap er grunnforutsetningene for den enorme befolknings- og velstandsveksten vi har hatt i verden de siste hundreårene. For litt over to hundre år siden bodde det én milliard mennesker på jorda, og det er mindre enn hundre år siden vi var to milliarder. På hundre år er den globale befolkninga firedobla.

Det ville krevd et enormt ressursuttak bare å fø oss og holde oss varme på levestandarden fra 1800 eller 1900. Men i den samme perioden har vi – det vil si, i alle fall noen av milliardene – opplevd en unik endring i livsvilkår. Ikke bare mat, men hus, klær, transport, fritid, underholdning og kommunikasjon har endra seg totalt. Til det bedre.

Dette framskrittet har kommet gjennom teknologisk utvikling, undertrykking, utbytting og sosial kamp. Men det er likevel framskritt. Framskritt som har gjort det mulig for milliarder av barn å vokse opp, og milliarder av voksne å bli eldre enn deres oldeforeldre kunne drømme om. Dette er ikke rettferdig fordelt, tvert om er det fortsatt milliarder av mennesker som drømmer om å få ta del i denne utviklinga. Like fullt er det ikke bærekraftig. Døde hav, utpinte jorder, husdyr som ikke kan stå på egne bein og et økologisk system i full ubalanse er også resultatet. På samme måte er det folks behov for energi som driver fram stadig nye dammer, solcelleparker og vindkraftanlegg, mens fossile energikilder fortsatt står for 80 prosent av verdens energiforbruk.

For hver løsning på disse problemene oppstår det et nytt problem. Fiske og havbruk blir stadig mer effektivt, men legger også stadig mer av havet øde. Det finnes nesten ikke bønder igjen i Vesten, men mens prisene presses, gårdene slås sammen og maskinene og fjøsene vokser, blir matjorda sykere og matvareproduksjonen mer sårbar.

Både og

Dette er virkelig en dyster utsikt, og det er ingen løsning i sikte, nettopp fordi framskrittet, livene våre og krisene henger så tett sammen. Men det er ikke uløselig. Rebanks peker i boka si om livet på landsbygda at vi trenger både det industrielle landbruket og det gammeldagse. Det er ikke et enten eller, men det må skapes en balanse for å sikre alle mat og naturens overlevelse. Og det er denne balansen som er så vanskelig. For å få til det, trengs en plan. En global forvaltning og fordeling av ressurser.

Dessverre har både kapitalismen og den sosialistiske planøkonomien klart å bevise at de ikke er i stand til å få dette til. Kapitalismens kortsiktighet klarer ikke å sette langtidsperspektiv foran profitt, mens Sovjet og de andre sosialistiske statene ødela like mye natur uten å produsere like mye varer. Istedenfor løsninger ser det ut som vi står foran to like uutholdelige alternativer: Enten fortsatt ødeleggelse, – eller en knusende versjon av leken «Hvem skal ut», hvor en stor del av menneskeheten ikke lenger får leve.

Jeg håper at det er et for tungsindig bilde jeg gir. Menneskets evne til å spå sin undergang er like gammel som mennesket sjøl. Kanskje vil kombinasjonen av vitenskap og fellesskap endre utviklinga denne gangen også. Men det skjer nok ikke i 2025, for den første erkjennelsen er at ingen sitter med løsninga nå. Ikke kapitalismen, ikke sosialismen og ikke aktivistene.

• Andre gjestekommentarar av Aslak Sira Myhre (og artiklar der han er nemnd)
• Øvrige gjestekommentarar