Hva jeg har fått vite om europeisk og amerikansk journalistikk i løpet av krigen

Igor Bondar i Kharkiv. Foto: Oleh Bondar

Det er klart: Historisk er det blitt slik at USA er businessens fødeland. Folk der har overlevd nettopp takket være begjærets natur.

I sovjettiden var to verdener – to livsstiler et velkjent tema innenfor agitasjon og propaganda. Da siktet man til forskjellen mellom det sovjetiske og det vestlige samfunnet.

Temaet sluttet ikke å være relevant i den postsovjetiske tiden. Det var bare det at den ene av de to «livsstilene» i sammenligningen flyttet fra den «sovjetiske» sektoren til den «europeiske».

Nettopp denne forskjellen mellom amerikansk og europeisk journalistikk har jeg merket tydelig mens jeg nå under Russlands fullskalainvasjon i Ukraina har skrevet om livet sett her fra Kharkiv, byen ved fronten som jeg kommer fra.

Businessens fødeland

Hva forlanger Europa av den som skriver? For det første en tydelig forfatterstemme, deretter alt det andre – aktualitet, informasjon, refleksjon. Det vil si at det intellektuelle elementet fremdeles er karakteristisk for den europeiske humanistiske tenkning. Det har helt siden opplysningstiden symbolisert den menneskelige fornuftens seier over begjærets mørke natur.

I denne konteksten kan vi spørre: Hva er det så USA forventer av en journalist? Alltid ett og det samme: Hvilken nytte har journalistens ideer for USA?

Og det er klart, det er jo historisk sett blitt slik at USA er businessens fødeland. Folk der har overlevd nettopp takket være det nevnte begjærets natur.

USAs interesser er overalt

Det andre spørsmålet som dukker opp når man studerer amerikansk journalistikk og hvordan den skiller seg fra den europeiske, handler om hva USA selv må gjøre for å gi et utfyllende svar på det du spør om.

Her dreier diskusjonen seg om bistand, militær eller humanitær. Det er noe som strekker seg fra tidligere om enn ikke så fjerne tider, da verden etter andre verdenskrig ble delt mellom de seirende statene, som følgelig også ble til «verdenspoliti». USA har beholdt denne statusen like til i dag ved å blande seg inn i militære konflikter over hele verden og dermed hevde at USAs interesser er overalt.

La oss ikke dvele ved spørsmålet om hvorvidt USA i den siste av disse situasjonene minner om Russland, som er like beredt til å «forsvare» og «frigjøre» de russiskspråklige innbyggerne i de tidligere sovjetiske republikkene. Det vil si russiske «beboere» som i sin tid bosatte seg på fremmed jord og alltid hadde status som «skjulte agenter», klare til når som helst å rope opp om at de ble «undertrykt».

Det var nettopp i denne hensikten at de i sin tid ble flyttet til fremmed jord. Det fulgte av den langsiktige russiske planen om ikke å «slippe taket på» de uavhengige statene som ble dannet etter Sovjetunionens kollaps og la dem forlate allunionens «folkefengsel», en betegnelse som ble brukt både om det russiske imperium i tsarismens tid og om den etterfølgende Sovjetunionen.

Ingen andre spørsmål er viktige

Om jeg tar i betraktning alle sjangerforskjeller mellom amerikansk og europeisk journalistikk og ikke har noen problemer med å publisere kronikker i europeisk presse, vil jeg gjerne være like pragmatisk og ikke romantisk når jeg svarer på amerikanernes spørsmål.

Så hva må USA gjøre for å stanse krigen i Ukraina? Til tross for det tilsynelatende hemmeligholdet rundt militære data så vet hver husmor i Ukraina svaret: USA må levere luftvernsystemet Patriot, siden det er det eneste systemet som kan forsvare de ukrainske byene mot russiske raketter.

Ingen andre spørsmål er viktige i denne diskusjonen, hverken om etikette eller om den ukrainske presidenten har dress på seg når han blir mottatt av den amerikanske presidenten, eller hva den russiske presidenten måtte si til dette.

Patriot-systemet

«Slutt å skyte!» ropte den daværende ukrainske presidenten Petro Porosjenko til Russlands president under et internasjonalt møte om Donbas. Alle de tilstedeværende bare smilte. Som om det ikke var slik man burde snakke «på høyeste nivå». Men hva dette smilende «diplomatiet» førte alle de europeiske, inkludert de amerikanske lederne, til – det har vi sett gjennom alle de årene det nå har rast krig i Ukraina.

Så når USA spør meg om hva jeg kan tilby, og hva USA må gjøre for at jeg tilbyr det, svarer jeg USA like pragmatisk som husmoren her i Kharkiv. Hva kan så jeg tilby i bytte for rakettforsvarssystemet Patriot, som kan stanse døden her i byen min?

Det kan være at jeg kanskje vil bruke et ord som «fredsskaper» om den amerikanske presidenten. Langt viktigere er det imidlertid at jeg kan tilby fred, noe som kan komme nærmere om han handler og gir Ukraina Patriot-systemet.

Oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng.