Hun ble utsatt for overgrep som barn. Nå frykter hun for datterens sikkerhet

Bør hun konfrontere foreldrene, særlig med tanke på sin egen datters sikkerhet?

Kvinnen som skrev at foreldrene aldri har brydd seg om henne (uke 47), har inspirert meg til å dele min historie her. Jeg vokste nemlig opp med en far som forgrep seg på meg, og i likhet med innsenderen, er også jeg veldig usikker på om jeg skal konfrontere mine foreldre med hva jeg opplevde.

• Les Frode Thuens svar lenger ned i saken.

Saken er i korthet at jeg ble utsatt for gjentatte seksuelle overgrep av min far fra jeg var 6–7 år gammel, til jeg var omtrent 9 år. Den gang opplevde jeg det bare som noe ekkelt og rart han av og til gjorde med meg når vi var alene sammen. Da jeg på et tidspunkt sa at jeg ikke likte at han holdt på sånn, sluttet han med det. Siden snakket vi aldri om hva han hadde gjort, og jeg tenkte heller ikke så mye på disse opplevelsene etter hvert som jeg ble eldre. Jeg hadde likevel et ganske anstrengt forhold til ham gjennom hele ungdomstiden, hvor vi ofte kranglet og kjeftet på hverandre. Dette var helt annerledes enn slik jeg hadde det med min mor. Jeg koblet imidlertid ikke dette til det han hadde utsatt meg for.

Det var først da jeg kom opp i tyveårene og oppsøkte terapi for en depresjon, at minnene begynte å dukke opp igjen. Da innså jeg etter hvert at det han gjorde mot meg den gangen, absolutt måtte betraktes som seksuelle overgrep. Som en del av denne prosessen diskuterte jeg mye med terapeuten min om jeg skulle anmelde ham, eller eventuelt bare konfrontere ham. Etter mye frem og tilbake endte det med at jeg ikke gjorde noen av delene.

Dette er mer enn 10 år siden, og jeg har på mange måter bearbeidet det jeg opplevde med min far. Jeg har det også bra i livet mitt nå. Samtidig har jeg alltid hatt et vanskelig forhold til ham, hvilket min mor delvis bebreider meg for – har jeg fått inntrykk av. Min mann og jeg har dessuten fått en datter som nå er så stor at det forventes at hun begynner å overnatte hos mine foreldre av og til. Dette, kombinert med min mors påpekning av den anstrengte relasjonen mellom meg og min far – har aktualisert spørsmålet om jeg bør konfrontere ham med det han utsatte meg for den gangen. Og om jeg bør fortelle det til min mor.

Min mann er helt klar på at han ikke vil at datteren vår skal overnatte hos foreldrene mine så lenge det er fare for at far kan komme til å være alene med henne. Det samme tenker jeg også. Samtidig er jeg redd for hva jeg setter i gang i familien hvis jeg begynner å snakke om det jeg opplevde i barndommen. For min egen del har jeg egentlig ikke behov for det. Jeg har lært meg å holde ham følelsesmessig på avstand, samtidig som vi har en tilsynelatende normal – om enn litt anstrengt – relasjon. Men det er vondt å tenke på at mor bebreider meg for begrensningene i denne relasjonen. Det vil også bli vanskelig å forklare hvorfor vi ikke kan overlate datteren vår til dem så lenge ingenting er kommet for en dag.

Så hva tenker du vi kan – og bør – gjøre i denne situasjonen? Takknemlig for innspill og råd.

Psykologen svarer: