Historisk vrangforestilling

Hun fortsetter med å vise til «Norges mørke kolonihistorie» hvor «Over 100.000 slaver ble fraktet over Atlanterhavet på dansk- og norskeide skip mellom 1670 og 1802.» Dette er det ikke historisk belegg for å skrive. Det var ingen norskregistrerte slaveskip som seilte til koloniene i Dansk Vestindia.

Det er flere feilslutninger i regissør Petter Width Kristiansens forestilling som dessverre framstilles som historiske sannheter i Fædrelandsvennen.

Slaveskipet Fredensborg virker å være forestillingens omdreiningspunkt, og inngår som et gjennomgangstema i rekvisitter og scenografi. Konteksten er norsk slavehandel. Men slaveskipet Fredensborg er ikke et norsk skip, selv om det marinarkeologiske funnet er norsk. Slaveskipet Fredensborg, interiørtegningen og oppfinnelsen av tettpakkingen av slaver, er nordtysk.

«Norges mørke kolonihistorie»

Premisset i regissørens forestillingskonstruksjon er begrepet «Danmark-Norge». De siste tyve årene er begrepet forsøkt omformulert utenfor fagmiljøet til å bevise en falsk bevissthet om Norge som kolonimakt ved å hevde at «Danmark-Norge» som union bestod av likeverdige partnere. Men «Danmark-Norge» var ikke en personalunion, og Norge kan ikke ansvarliggjøres for Danmarks kolonialisme, imperialisme eller slavehandel uten at det settes en tykk strek over statsrett, politisk og økonomisk historie.

Likevel skriver Fædrelandsvennens anmelder basert på Kristiansens «fakta»-formidling at «Den norske kolonihistorien er en mørk og tabubelagt skyggeside i Norgeshistorien. Norge har hatt en betydelig rolle i koloniseringen og slavehandel, men det er et kapittel i historien som det sjelden snakkes om».

Også Kildens teatersjef, Valborg Frøysnes, framsetter en kritikk mot en samlet norsk historikerstand om Norge-som-kolonimakt-temaet: «Hva er grunnen til at dette har blitt utelatt fra historiebøkene?» Det er et enkelt svar på det: fordi det er en historisk vrangforestilling. Kilden Teaters framstilling er et forsøk på å omskrive Norgeshistorien.

Tronranet

Det er riktig at Danmark og Norge var i en union fram til slutten av 1300-tallet, men da Danmark angrep Norge i 1536 var det mot en suveren stat. Under Danmark ble Norge et lydrike, og Norges rettstatssubjekt sluttet å eksistere. Norge mistet sin religion, sin økonomi og sine egne lover. Det norrøne språket forsvant.

Christian 5. og Frederik 4. innførte en sterk maktsentralisering, noe som førte til at alle deler av Danmarks kongerike (inkludert Norge) ble styrt fra København. Fra 1760 var forvaltning av handelen i Norge lagt under administrasjon av Det vestindiske-guineiske Rentekammer i København, det samme rente- og tollkammeret som administrerte Dansk Vestindia.

Kristiansen hevder fra scenen at jernverket i Larvik og i kobberverket i Røros var norske vareleverandører, men eierrettigheter i jernverk og gruver i Norge tilhørte den danske kongen. De vestindiske kompaniene ble opprettet av nordtyske og danske i kongens krets. Den danske kongen hadde monopol på inntektene fra slavehandelen. København var tollhavn for alle importvarer. Danmarks trekanthandel var dominert av kongens skattmester, den norstyske Heinrich Schimmelmann, som eide geværfabrikk, skip, slaver og plantasjer i Dansk Vestindia, samt monopolet på sukkerhandelen. Bare i området rundt København lå 27 sukkermøller.