Her printer hun «kjøtt» på et laboratorium i Ås. Om få år kan dyrket kjøtt finne veien til butikkhyllene.

I vår begynte en butikk på andre siden av kloden å selge kjøtt som er dyrket i laboratorier. Mye lå til rette for at Norge skulle bli en pionér på feltet, men en norskprodusert labburger skal du foreløpig se langt etter.

På universitetet i Ås driver Nofima-forsker Sissel Rønning med 3D-printing av såkalt dyrket kjøtt. Foto: Stein J. Bjørge

På Huber’s Butchery i Singapore kan kundene kjøpe kyllingfileter der bare 3 prosent av massen faktisk kommer fra kyllingceller.

Resten er planteproteiner.

Den lille øystaten som importerer nær all maten innbyggerne spiser, har de siste årene viet store forskningssummer til alternative måter å produsere mat på. Det har båret frukter, for Singapore ble det første landet i verden som godkjente laboratoriedyrket kjøtt for kommersielt salg.

Både USA og Israel har fulgt etter.

Verdens første konferanse om temaet var det en nordmann, professor Stig William Omholt, som sto bak. Ti år senere, da forskningsprosjektet GrowPro fikk støtte fra Forskningsrådet, var dette det eneste offentlig finansierte forskningsprosjektet på dyrket kjøtt i verden.

Mye lå til rette for at Norge skulle bli ledende på stamcellebasert matproduksjon. Hvor blir det av det norske labkjøttet?

Dyrker frem små kjøttbiter

For over ti år siden ble verdens første labburger servert i London. Fremtidsutsikten fra forskerne var den gang at kommersiell produksjon av dyrket kjøtt kunne begynne innen 10 til 20 år.

Kjøtt som ikke har tatt omveien om et dyr, kan nemlig være en del av svaret på to globale utfordringer: klimakrisen og matvarekrisen, som mannen bak labburgeren sa da den ble presentert for omverdenen.

Fem år hadde mannen bak verdens første laboratoriedyrkede burger, den nederlandske forskeren Mark Post, brukt på å fremstille den. Foto: David Parry, PA Wire

Norge har nå plassert seg på kartet som ett av verdens fagmiljøer som er i stand til å dyrke frem kjøtt. Forskningen bak er det Nofima-forsker Sissel B. Rønning og hennes kolleger i GrowPro-prosjektet og det pågående Arrival-prosjektet som står for.

På laben i Ås har de hentet celler fra en ku, dyrket dem til millioner av celler og koblet dem sammen ved hjelp av en 3D-printer med bioblekk.

– Men det er jo egentlig ikke kjøtt. Vi har bare muskelceller, mens i en kjøttbit er det fett, blod og nerver i tillegg, sier Rønning.

Det hun og forskerne faktisk har printet, er en liten hvit klump. Kjøttfargen utgår når det ikke finnes blod. Rønning forklarer at klumpen trolig ikke ville smakt godt heller – hvis det hadde vært lov å smake på den.

– Det er gjerne i fettet, som biten vår ikke har, at smaken ligger. Å lage et rent kjøttstykke, som en entrecôte, er ekstremt krevende.

Men ikke umulig.

På labkjøtt-konferanse i Nederland fikk Rønning være vitne til at japanske forskere hadde printet en liten bit Kobe-biff. Forskerne hadde dyrket muskel-, fett- og blodceller og printet det hele sammen i det størrelsesforholdet som original Kobe-biff har.

Dyrt å produsere

I mindre skala har utviklingen på labdyrket kjøtt kommet langt. Å få til det samme i stor skala er det som egentlig er vanskelig, ifølge Rønning.

Da Posts labburger ble servert i 2013, var prislappen på 350.000 dollar.

– Det de gjorde var veldig manuelt. Post dyrket alt i små flasker, mens nå gjør vi det i tanker, såkalte bioreaktorer, forklarer Rønning.

Prisen på en pakke med omtrent 113 gram dyrket kjøtt på Huber’s i Singapore, er ifølge The New York Times rundt 5,30 dollar. Det tilsvarer en kilopris på over 500 kroner.

– Jeg ville jo kjøpt det selv, sier Rønning og utdyper:

– Jeg ser for meg at dyrket kjøtt blir et high end-marked i starten. Det folk betaler, er det vil koste, før prisene går ned etter hvert som man produserer mer.

I USA er det allerede bygget flere større anlegg som produserer labkjøtt etter at de to selskapene Eat Just og Upside fikk godkjenning til å produsere og selge kyllingkjøtt som menneskemat.

I Europa er det derimot ingen, men det er bygget pilotanlegg. Blant annet Mosa Meat i Nederland, som Mark Post står bak.

Kattemat med labkjøtt

Hovedårsaken til at dyrkede kjøttprodukter ikke er å finne i europeiske butikkhyller, er ifølge Rønning at regelverket er utrolig strengt. Uten autorisasjon fra Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet (Efsa), kan ikke labdyrkede kjøttprodukter selges på det europeiske markedet.

For å få autorisasjon er det to ting som må på plass:

Du må kunne bevise at produktet er trygt å spise, noe som krever omfattende studier og testing på mennesker eller rotter. I tillegg må du bevise at du har stabil produksjon – altså at du produserer det samme hver gang.

– For å få til de to tingene må du ha et anlegg av en viss størrelse. Og det er vanskelig å bygge opp før du vet om produktet er godkjent for salg.

Slik ser 3D-printeren ut som forskerne i Ås bruker til å koble sammen dyrkede celler. Foto: Stein J. Bjørge

Nederlandske myndigheter har godkjent at det er lov å smake på dyrket kjøtt, men fordi ingen produkter har fått autorisasjon, er de forbudt i EU.

Det er imidlertid flere selskaper som jobber med søknader til Efsa. Torsdag denne uken ble den aller første EU-søknaden sendt inn av det franske selskapet Gourmey, skriver avisen Politico.

Som første europeiske land har Storbritannia allerede akseptert kommersielt salg av et labdyrket kjøttprodukt, men det er ikke ment som menneskemat. Ifølge Nationen ga britiske myndigheter nylig selskapet «Meatly» lov til å selge labdyrket kyllingkjøtt som kattemat.

– Flere selskaper har startet med kjæledyrmat som en introduksjon til markedet fordi regelverket er mindre strengt, forklarer Rønning.

Holdningene spriker

Som første land i verden innførte Italia i fjor høst et forbud mot laboratoriedyrket kjøtt. Begrunnelsen var at kjøtt fra tradisjonelt landbruk bidrar til å bevare mat- og landbrukstradisjoner.

Noe av den samme debatten pågår også i Norge – nylig i form av at Venstre foreslo å øke momsen på kjøtt for å oppmuntre til et mer klimavennlig kosthold. Det mener Senterpartiet vil ramme norske matprodusenter og redusere selvforsyningen.

Hvor Norge befinner seg i utviklingen av dyrket kjøtt til kommersielt salg, avhenger av det som skjer ellers i Europa.

Rønning har nemlig liten tro på at et labdyrket kjøttprodukt finner veien til Norge før det er å finne i butikkhyller i andre europeiske land.

– Vi har definitivt ikke infrastruktur til storskala produksjon, men kanskje vi i Norge kan bidra med å produsere ingrediensene som kreves i prosessen, sier hun.

Første steg på veien til butikkhyllene er at et produkt blir godkjent av EU.

Den prosessen tar minst halvannet år, men nå som den aller første EU-søknaden er sendt fra franske Gourmey, kan vi kanskje spise laboratoriedyrket gåselever i Europa innen 2026.