1 week ago
17
Som 20-åring overlevde Anders Helliksen Kielland-ulykken. I dag lever han med varige mèn, uten å ha fått en krone i erstatning.
Publisert 24.01.2025 21:56 Sist oppdatert 24 minutter siden
Nå håper han, og resten av de 212 overlevende og etterlatte etter Kielland-ulykken, at nye opplysninger kan gi gjennombrudd og en verdig avslutning på norgeshistoriens verste industriulykke.
Helliksen var en av de heldige – en av de 89 som overlevde Kielland-forliset. 123 arbeidskamerater omkom da boligplattformen Alexander L. Kielland mistet ett av fem bein og tippet rundt i uværet i Nordsjøen den 27. mars 1980.
Uværet
Alexander L. Kielland var opprinnelig bygd som boreplattform, men på Ekofisk ble den brukt som boligplattform i 1980. Arbeiderne ble fløyet med helikopter ut til plattformene, men bodde i containere på Kielland-plattformen. Den 27. mars 1980 var været så dårlig at helikoptrene ikke kunne lette. Arbeiderne fordrev tiden med kortspill.
Klokken halv seks på ettermiddagen tok Anders Helliksen seg en blund på rommet før kveldsmaten skulle serveres klokken 19.00. Etter en knapp time våkner han av et voldsomt brak.
I bare undertøyet klarte Helliksen å komme seg ut av vinduet og ned på dekk.
Dramaet på Ekofisk
– Når jeg kommer ned dit, så ligger vi allerede i 30 grader. Det er et forferdelig bråk. Og mens jeg går over dekk, så går jeg inntil det ene skottet. Og så smeller det overalt når det fyker ventiler og rør.
– Men plutselig, bare centimeter ved siden av meg, kommer det en 18 fots container full av stål. Jeg hadde akkurat gått forbi ni mennesker, jeg vet ikke hvor mange det var, men de blir jo helt knust. Og jeg løper rundt der i underbuksa på barbeina, forteller Helliksen, som var 20 år gammel i mars 1980.
Han kom seg etter hvert oppover i plattformen, som var på vei til å vippe rundt. På veien så han flere døde kolleger.
– Det var veldig makabre scener hele veien.
Det var en kø av arbeidere på vei mot det høyeste punktet på plattformen. Helliksen var den siste som fikk redningsvest. Overbevist om at plattformen kommer til å tippe helt rundt, bestemmer han seg for å hoppe i den iskalde sjøen fra 25 meters høyde.
Varig skadet i ryggen
Helliksen kjempet for livet i det iskalde vannet, men kom seg til slutt ombord i en redningsbåt. Men i fallet ødela han ryggen for livet. Etter fire operasjoner, og med fire skruer i korsryggen, kan han fremdeles ikke løfte barnebarna uten store smerter.
– Plattformen hadde begynt å synke, og det hadde heldigvis begynt å bli dragsug i vannet. Det, og at jeg hadde fått på meg redningsvesten, reddet antakelig livet mitt, mener Helliksen i dag.
Nå er han styreleder i Kielland-nettverket, organisasjonen for de overlevende og pårørende til de 212 arbeiderne som var på plattformen denne dagen. For Helliksen er erstatning til ofrene blitt en livsoppgave.
Null fra staten
– Det har snart gått 45 år. LO forhandlet frem en kompensasjon fra selskapet ganske raskt etter ulykken, slik at vi ikke sto helt på bar bakke den første tiden, og at produksjonen kunne komme i gang igjen så fort som mulig, sier Helliksen, og legger til:
– Selv fikk jeg 25.000 kroner. Men fra norske myndigheter har vi ikke fått en krone, ikke engang som driftsstøtte til foreningen vår, sier Helliksen.
Men nå øyner Kielland-nettverket nytt håp. Stortinget vedtok før jul at de såkalte oljepionerene skal få kompensasjon. Fra før har også Nordsjø-dykkerne fått erstatning.
– Vi var også pionerer. Vi deltok i oppstarten av det norske oljeeventyret. Og selv om en dårlig sveiseskjøt utløste Kielland-havariet, må norske myndigheter ta mye av ansvaret for at denne tekniske feilen resulterte i norgeshistoriens største industriulykke, mener Helliksen.
Nytt håp
Og en fersk undersøkelse utført ved Universitetet i Stavanger av Marie Smith-Solbakken, Eva Joly, Frode Fanebust og Tor Gunnar Tollaksen gir Kielland-nettverket mange nye argumenter.
I konklusjonen heter det blant annet at det er « … tydelig at både myndigheter, operatør, rederi og fagbevegelsen hadde felles interesser i å begrense oppmerksomheten rundt ansvar og årsaker til Kielland-ulykken. Rekkene sluttet seg, ikke etter diktat fra en øvre myndighet, men drevet fram av en felles forståelse og et interessefellesskap: I en tid der Norge var en ung oljenasjon, avhengig av internasjonalt samarbeid og tillit, ble det helt avgjørende å opprettholde et bilde av en ansvarlig og pålitelig industri.»
Rapporten, med tittelen «Empirisk undersøkelse av myndighetenes oppfølging og ansvar etter Alexander L. Kielland-ulykken,» viser til at mange helt sentrale dokumenter i saken mangler.
– Snever gransking
Politiets etterforskning hadde også store mangler og fokuserte på eventuelle brudd på arbeidsmiljøloven.
Og granskingskommisjonen som ble oppnevnt etter ulykken var for snevert fokusert på en sveisefeil utført på et verft i Frankrike, og i liten grad gransket ansvarsforhold, sikkerhetsrutiner, dispensasjoner fra regelverket og ikke minst oppfølgingen av de overlevende og etterlatte.
Alt de har fått er en skriftlig beklagelse fra stortingspresidenten i november 2022, der Masud Gharahkhani på vegne av et enstemmig storting beklaget den mangelfulle oppfølgingen i etterkant.
Manglende sikkerhet
Rapporten peker på at bare fem av oljearbeiderne på Kielland hadde sikkerhetskurs. Livbåtene var for dårlige, og det var ikke nok livvester til alle om bord. Og mange dører og luker stod åpne.
Kielland vippet rundt etter bare 20 minutter. Hadde dørene vært lukket, kunne plattformen holdt seg flytende i to timer, og mange flere kunne vært reddet, mener Kielland-nettverket og granskerne.
Nå håper de Stortinget igjen vil ta fatt i saken og vedta en økonomisk oppreisning til ofrene, slik som de gjorde for dykkerne, oljepionerene og krigsseilerne. Nettverket har allerede hatt møter med Rødt, SV og Frp på Stortinget om dette.
Støtte på Stortinget
Rødts Mímir Kristjánsson støtter kravet fullt ut.
– Jeg blir egentlig mest av alt sint. For det er gått 45 år siden den ulykken. 123 mennesker har mista livet, og staten har hele veien forsøkt å dysse dette ned, dekke over det og ikke ta det ansvaret som vi har hatt. Disse menneskene har gjort Norge rike. De har vært med på å bygge opp det oljeeventyret vi har. Og det minste de fortjener er en erstatning for at de har mista liv og helse, sier Kristjánsson til TV 2.
Vurderer søksmål
Dersom Kielland-nettverket ikke når frem på Stortinget, vurderer de søksmål mot staten for brudd på menneskerettighetene på tre punkter: retten til liv, myndighetenes ansvar for sikkerheten i forkant og rettssikkerheten for en grundig prosess i etterkant.
Advokat Lars Tormodsgard i Sands mener Kielland-arbeiderne må behandles på lik linje med pionerdykkerne i Nordsjøen.
– Begge var pionerer på norsk sokkel i en fase der
regelverket var utilstrekkelig, og en visste det fra statens side. Da handler det for begge
gruppene om å sette et verdig punktum, slik en la stor vekt på i
pionerdykkersaken, sier Tormodsgard til TV 2.
Kostbart
Han understreker at nettverket i det lengste håper å unngå en rettslig prosess, men at saken kan løses gjennom forhandlinger mellom de berørte og Stortinget.
En erstatning til 212 overlevende og etterlatte vil kunne komme opp i mange hundre millioner kroner. Men det bekymrer ikke Mímir Kristjánsson.
– Når vi tenker på hvor mange hundre milliarder Norge har tjent på oljen fra Ekofisk, skulle det bare mangle at disse folkene ikke får erstatning for den skade og urett staten har ansvar for i denne saken, sier Rødt-politikeren.
English (US)