God tur, Ingvar

4 hours ago 3

«Frik og berømt», kunne vi også ha brukt som overskrift. Ingvar Ambjørnsen var nemlig så berømt som en forfatter kan bli det. En slags norsk norgesvenn, var han, der nede i sitt høyst frivillige eksil i Hamburg.

Før han omsider flyttet hjem til Norge, for å dø.

Og frik: For Ambjørnsen var motkulturens mann. Ikke den vestlandske, Oslo-kritiske motkulturen, men dens egentlig rake motsetning:

En anarkistisk, urban, cannabisluktende, «all makt til ingen»-motkultur som strengt tatt ikke kunne la seg konvertere til folkelighet i et ganske monokulturelt og ikke så rent lite moralsk Norge.

Les også: Ingvar Ambjørnsen er død

Men Ingvar Even Ambjørnsen-Haefs var like fullt en av våre mest folkekjære forfattere. På sitt eget skakke vis.

Det er egentlig en merkelig historie. Den langhårede, kjederøykende, rødvinspimpende frikeren fra Larvik var liksom ikke eslet til den slags. Hans forkjærlighet for høyst ulovlige substanser var heller ingen søknad om opptak i folkekjærfolden, mildt sagt.

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Ei heller hans vindskjeve, outsidersympatiserende litteratur var det, spesielt ikke de tidlige bøkene. «23-salen», for eksempel, og hans egentlig debutbok, var et knallhardt og kompromissløst oppgjør med norsk psykiatri, og ført i et røft og usentimentalt språk som skapte atskillig oppstyr i fornemme kretser da den kom ut i 1981.

Forfatterens omsorg og sympati med de utstøtte, med outsiderne, fortsatte i hans videre produksjon, og det var lite folkekjært å finne i tidlige titler som «Den siste revejakta», «Galgenfrist» og «Stalins øyne».

Heller ikke i det som ble Ambjørnsens store gjennombrudd – den selvbiografiske «Hvite niggere», en av de beste ungdoms- og tidlig voksen-romanene som er skrevet på norsk.

Selv skrev jeg – som mange andre i min generasjon, etter det jeg forstår – særoppgave om «Hvite niggere» på videregående. Boken gjorde et enormt inntrykk på et ungt og søkende sinn, og jeg holder den fortsatt som en av mine største leseropplevelser.

«Hvite niggere» var for mitt unge selv en enda viktigere bok enn en annen av 1980-tallets ruvende norske oppvekstromaner, Lars Saabye Christensens «Beatles».

Men selv om «Hvite niggere» satte tydelige spor i det litterære landskapet, var det først med ungdomsbøkene om Pelle og Proffen at Ambjørnsen endelig steg opp fra undergrunnen.

Da romanen «Døden på Oslo S» ble filmatisert i 1990 – en ikonisk norsk film regissert av Eva Isaksen – ble frikeren og umuliusen Ambjørnsen en vaskeekte kjendis – og som han stilte opp i offentligheten, ikke minst her i VG!

Ja, Ingvar Ambjørnsen var VGs mann. En VG-mann. Både som tankevekkende spaltist og som passe streng anmelder.

Enda sværere ble han da romanserien om den både fæle og eiegode Elling ble folkelesning utover på 90-tallet.

I Alf van der Hagens utmerkede samtalebiografi over Ingvar Ambjørnsen (den heter «Ønsk meg heller god tur» innrømmet forfatteren at Elling var som et skakt alter ego; en (mildt sagt) nevrotisk dagdrømmer, nokså moralistisk, med noen (bek-)mørke dragninger som de fleste av oss nok holder stramt for oss selv.

Les det siste intervjuet: –⁠ Jeg tror det får holde nå

Elling-serien og filmene – den første ble attpåtil nominert til Oscar for beste utenlandske film – ble nesten større enn forfatteren selv.

Til Ambjørnsens store overraskelse, for særlig den første i rekken – «Utsikt til paradiset» – er blant de aller tristeste og mørkeste skildringene av et ensomt og forvirret menneske som er utgitt mellom to permer.

Deretter tok det av så det sang, og spesielt bok to og tre, nærmet seg slapsticken, for ikke å si humorsjangeren. «Alle» fikk et nært og kjært forhold til Elling og den mer enfoldige kompanjongen Kjell Bjarne, og Ambjørnsen fikk nok.

Det var da måte på hvor motstandsløs den gamle rabagastforfatteren skulle ende opp som. I det fjerde bindet var det tilbake til mørket igjen – og verre skulle det bli.

For med den enorme suksessen kom reaksjonen – og friheten. Ambjørnsen ble særere og mer eksperimentell og la seg etter hvert ut med forlagsbransjen, og skrev noen av sine mest interessante romaner og, ikke minst, noveller.

Da Facebook ble allemannseie, fant Ambjørnsen en ny kanal å komme i kontakt med sine trofaste lesere på – blant annet i (halv-) lukkede grupper der Elling igjen begynte å røre på seg, nå som poet.

VG møtte Ambjørnsen i Tyskland i 2007:

Er Ambjørnsen undervurdert? Eller sagt på en annen måte: Ble han så populær (og glad i populariteten, selv om han riktignok for det meste holdt seg sammen med kona Gabriele i Hamburg), at det gikk på den såkalte kredibiliteten løs?

Jeg mener ja. Hans litterære produksjon er ekstremt imponerende. Og på sitt beste – som i noen av de tidlige bøkene, «Hvite niggere» især, og i de ganske vriene romanene i tiden etter Elling-manien – var han blant våre absolutt mest interessante forfattere.

En unorsk faen som blandet fyll og rus og barsk urbanrealisme med vakre naturskildringer (han var en lidenskapelig hobby-ornitolog) og økologisk ømfintlighet.

De siste årene slet den gamle storrøykeren med den fæle sykdommen kols, og ble mer og mer svekket. Og isolert. Men han fortsatte å skrive, og pøste ut bøker, blant annet et gedigent Elling-comeback med romanen «Ekko av en venn» (2019), som ble skamrost her i avisen.

Det kanskje ikke så mange vet om Ingvar Ambjørnsen, er at han var lidenskapelig opptatt av sykkelsport. Særlig de belgiske vårklassikerne lå hans hjerte nært.

Selv holdt han seg langt unna tohjulinger – selv om det ble mye rullings. Helt til han sluttet med slikt, og heller nøyde seg med flaske rødvin og gjerne også en til.

Her er en siste skål, Ingvar. Og takk for bøkene.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article