«Frykten for å bli forstått»

De store flodene dannet utgangs­punktet for de aller første sivilisasjonene. Elven er et eld­gammelt symbol på livet selv, slik det driver av sted med oss, som en veldig flom av timer, dager, måneder og år.

Gjennom århundrer har elven som motiv spilt en viktig rolle både i litteratur og kunst.

Kanskje er det disse store, vide perspektivene som gjør meg så opprømt og forventnings­full der jeg småspringer mot Tjuvholmen for å se høstens store utstilling på Astrup Fearnley Museet.

Noen flotte høydepunkter

«Between Rivers» er tittelen. Her nærmer en håndfull samtids­kunstnere seg elven fra ulike vinkler, «både som bilde, erfaring og prosess», slik det står i presse­meldingen.

Og dette er en idé jeg liker!

Jeg er i det hele tatt begeistret for tematiske utstillinger, og synes altfor få kuratorer våger seg inn i denne krevende sjangeren.

Jeg kan forstå at folk kvier seg, for det er virkelig vanskelig å skulle si noe overordnet gjennom koret av utvalgte kunstneriske stemmer.

Det er mye som lykkes i utstillingen «Between Rivers», men der jeg vandrer gjennom salene, er det flere verk jeg synes ikke passer så godt inn i tematikken.

Men la meg først trekke frem noen virkelig flotte eksempler – som i aller høyeste grad gjør det.

Noe av det første som møter oss, er amerikanske Zoe Leonards analoge foto­serie «Til elven». Her utforsker hun landskapet langs Rio Grande.

En enkel og ladet undersøkelse av elvens dobbelthet, både som et vakkert stykke natur, men også som den fysiske grensen mellom USA og Mexico.

Med jord som materiale

Den anerkjente colombianske kunstneren Delcy Morelos er også representert i utstillingen.

Morelos er kjent for å skape monumentale verk med jord som materiale, blant annet med den mektige installasjonen «Earthly Paradise» på Veneziabiennalen i 2022.

Gjennom en hel rekke jord­prosjekter har hun fokusert på jords­monnet som nesten sakralt, og som et evig utgangs­punkt for vekst og livsprosesser. På Astrup Fearnley Museet har Morelos skapt et verk i en litt mindre måle­stokk enn vanlig.

Her baserer hun seg på jord hentet fra Glomma, som er Norges lengste elv, og som gjennom historien har vært en viktig vannvei for blant annet fløting av tømmer. Hun har fått bygget en skrå sjakt der jord fylt med rester av tørt høy dekker veggene og gulvet.

Det er noe sanselig og herlig ved den under­jordiske hulen, med jorden som bærer i seg minnet om elven i form av fysiske rester.

På talefot med fortiden

Et annet utvilsomt høyde­punkt i utstillingen er James Webbs samtale med en eldgammel kinesisk vase.

I rommet står den 4000 år gamle vakre leirkrukken på en sokkel. Den ble gravd frem fra den gule floden i Kina, eller Huang-elven. Over høyttaler­anlegget rettes det åpne spørsmål til dette eldgamle objektet, fulgt av taushet.

Slik forsøker Webb å vise hvor lite vi egentlig kan vite om den fjerne, skriftløse forhistorien.

Det er med andre ord mange svært interessante verk i utstillingen, som kobler seg opp til elven som realitet, fenomen og symbol på ulike spennende måter.

Frykten for å bli forstått?

Likevel forlater jeg museet med en følelse av at man ikke har klart å få full uttelling for denne svært interessante og igangsettende tematikken. Litt for mange prosjekter faller rett og slett litt på utsiden.

Det gjelder blant annet Hickham Berradas montre med duftende nattplanter, franske Axel Ayeds form­sterke «malerier» laget av seilduk, norske Cato Lølands vakre tekstil­skulpturer og indiske Reena Saini Kallats morsomme og interessante lyd­installasjoner.

Disse prosjektene er hver især sterke og spennende, men jeg opplever koblingen til elven som spinkel.

Mitt inntrykk er at mange kuratorer er engstelige for å skape en for tydelig forbindelse mellom tematisk ramme og verk. Kanskje handler det om kunst­scenens grunnleggende motstand mot å gjøre ting forståelig og tilgjengelig.

Det evige spørsmålet som ser ut til å pine kuratorene er: Kan det være faglig spennende hvis publikum faktisk forstår det? Dette mener jeg baserer seg på en helt ubegrunnet frykt.

Velger man de rette kunst­verkene, er det ingen grunn til å fordunkle ting med uklare koblinger og kompliserende omveier. De nevnte høyde­punktene i denne utstillingen er strålende eksempler på akkurat det.

Hvis elven er tema, så ta for all del fatt i verk som kobler seg til denne, enten som et stykke natur, et mektig symbol, eller bilde på en levende prosess. Jo mer indirekte arbeidene forholder seg til tematikken, jo mer står helhets­opplevelsen i fare for å gå i oppløsning.

Men i «Between Rivers» er det absolutt et tilstrekkelig antall verk med interessante og klare koblinger til rammen til at det berger utstillingen som helhet.