Frittstående podkaster utfordrer tradisjonelle medier. Men hvem skal vokte pressens voktere?

Journalistene Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant, forfatterne av boken «Partiet», mener podkaster er blitt en pressetisk gråsone der det virker som flere medier tar seg større friheter enn på trykk. Foto: Ole Berg-Rusten, NTB

Hvilken betydning har det at enkeltpersoner utenfor redaksjonelle miljøer får stadig større innflytelse som politiske nyhetsformidlere?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Årets USA-valg er blitt omtalt som «podkastvalget». Aldri før har nettverk av påvirkere og podkastverter hatt en slik politisk innflytelse.

Denne utviklingen er også gjeldende i Norge, hvor flere uavhengige podkaster med samfunnskritisk profil er blant landets mest populære.

Slike politiske podkaster, nesten utelukkende ledet av menn, representerer en ny type medieoffentlighet der lange, uformelle og dyptgående samtaler utfordrer tradisjonelle medier.

Hvilken betydning har det at enkeltpersoner utenfor redaksjonelle miljøer får stadig større innflytelse som politiske nyhetsformidlere?

Politiske influensere

Fenomenet er ikke helt nytt. Gjennom sosiale mediers inntog mot slutten av 2000-tallet vokste det frem «alternative kommentatorer» med én fot i pressen som spaltister, og én fot i Facebook-kommentarfeltene.

Spaltist Kjetil Rolness, med sine 50.000 Facebook-følgere og venner, er et godt eksempel på en stemme som har minst like mye makt som avisenes egne kommentatorer.

De siste få årene har plattformer som Facebook og Twitter (nå X) mistet mye av sin relevans, mens bruken av podkast skyter fart.

Ifølge den årlige Reuters-undersøkelsen hørte 42 prosent av nordmenn på podkast den siste måneden, mens hele 70 prosent av dem under 35 år oppgir det samme.

«Wolfgang Wee Uncut», ofte omtalt som Norges svar på «The Joe Rogan Experience», har de siste årene vært landets mest populære uavhengige podkast.

Nå ser den posisjonen ut til å være utfordret av en mann med lignende profil.

«Wolfgang Wee Uncut» har de siste årene vært landets mest populære uavhengige podkast. Foto: Signe Dons

Norges største?

Siden august i år har den selverklærte «løse kanonen» Ole Asbjørn Ness vært featureredaktør og podkastvert i Helge Lurås’ nye nettavis iNyheter.

For noen uker siden skrev den kristne dagsavisen Dagen at podkasten «Ness» var Norges mest populære.

Dette stemmer trolig ikke, for lyttertallene er ikke offentlige, men den har vokst raskt nok til at Apple fremhevet den som «mest populær».

Flere av episodene har i alle fall mer enn 15.000 seere på Youtube alene. Legger man på anslag for lyttertall fra andre plattformer, får iNyheter-produktet mer oppmerksomhet enn de fleste kommentatorer i landets største aviser.

Det meste i «Ness» diskuteres fra et høyreorientert og maskulint standpunkt. Når Miljøpartiet De Grønnes nestleder Ingrid Liland inviteres for å diskutere kjønn og kjøtt, ønsker Ness henne «velkommen til løvens hule».

Pressens Farlige Utvalg?

Mest interessant for en medieforsker er de to intervjuene Ness har gjort med «Partiet»-forfatterne og journalistene Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne, som denne uken meldte overgang fra Dagbladet til Nettavisen.

Intervjuene har fått fornyet aktualitet ettersom Gilbrant og Suvatne nylig varslet at de klager en rekke medier til pressens selvdømmeordning, Pressens Faglige Utvalg (PFU).

Først ut i klagebunken er VGs podkast «Mediebobler». De to journalistene «mener podkaster er blitt en pressetisk gråsone der det virker som flere medier tar seg større friheter enn på trykk».

Videre sier Gilbrant til NRK at «det er viktig for oss å få denne klagen inn og få den behandlet, for å gå opp det etiske regelverket rundt podkaster».

Interessant nok er hovedkritikken mot Gilbrant og Suvatne at de i «Partiet» ikke følger journalistikkens spilleregler. Også i podkaster har de to journalistene fremmet alvorlige anklager og udokumenterte påstander mot mediehus og enkeltpersoner.

I tillegg til å gjeste Ness to ganger på kort tid har forfatterne bak «årets mest kritiserte bok» besøkt «Wolfgang Wee Uncut» og «Henrik Beckheim Podcast». Sistnevnte beskriver for øvrig sin podkast som «Lange samtaler om alt. Med gjester som Ole Asbjørn Ness, Danby Choi, Wolfgang Wee [ ...]».

Fellesnevneren for disse podkastene er at de ikke er underlagt redaksjonell kontroll og dermed ikke kan klages inn til PFU. Unntaket er «Ness», som oppgir å følge Vær Varsom-plakaten, men ettersom Helge Lurås har fått avslag på alle sine søknader om medlemskap i Redaktørforeningen, kan heller ikke iNyheter klages til PFU.

Utvidelse av offentligheten

Gilbrant og Suvatne har helt rett i at podkaster er en pressetisk gråsone, og jeg venter spent på PFUs behandling.

Samtidig er det påfallende hvordan de selv hopper inn og ut av rollen som politiske journalister, forfattere og podkastgjester som kritiserer bransjekolleger.

Det betyr ikke at podkaster i seg selv er problemet. Uavhengige podkaster og fritenkere utvider offentligheten og kan rette kritisk søkelys mot pressen. Som lytter kan det dessuten være deilig å høre resonnementer flyte fritt, uten stadige kritiske avbrytelser.

NRKs Erlend Mørch sier ofte at det er en slags kontrakt med lytterne at «ikke alt faktasjekkes live», og at folk må tenke selv.

Samtidig representerer Mørch tillitsvinneren NRK, mens Wolfgang Wee representerer seg selv.

Tilhørighet til redaksjonelle miljøer stiller formodentlig høyere krav til etterrettelighet.