Fra hektisk såpeopera til mørk magi i «Dune: Prophecy»

Det knirker voldsomt i forskalingen til «Dune: Prophecy» gjennom den første episoden. Eksposisjon – det fine fagordet for forklaringer – velter ut av TV-skjermen. Skuespillerne har mye å fortelle. De må vise frem så mye interiør og pynt at huset fylles til pipen.

Skuespillerne finner ikke plassene sine i historien. Kun storheter som Emily Watson og Mark Strong klarer tidlig å bidra til noe annet enn en hektisk, montasjeaktig såpeopera. Etter en halvtimes tid undrer jeg på om Temu har sendt en «billig-Dune» fra Kina. Dette kan da ikke være beslektet med de to briljante «Dune»-filmene Denis Villeneuve har gitt oss. Rakner det fullstendig?