Først hakke løs på hverandre, så drikke øl, vitse og klemme. Stavanger er – fremdeles, og heldigvis – Stavanger

KOMMENTAR: Først hakke løs på hverandre, så drikke øl, vitse og klemme. Stavanger er – fremdeles, og heldigvis – Stavanger.

Dag Mossige (Ap) ville bli ordfører. Det ble han ikke, for Tormod W. Losnedal (H) vant den kampen. Etter en opphetet diskusjon endte det opp med et ektefølt «lykke til». Norge, altså! Foto: Fredrik Refvem

Det lå en ganske tykk eim av spenning, nerver og ubehag i luften i Stavanger Konserthus på mandag. Farsen og sirkuset vi nå kjenner som «Ordfører-saken», skulle få sin finale. Siste akt i en dramatisk forestilling skulle spille seg ut for åpen scene. Politiske hærførere hadde lagt sine strategier. Løytnanter var bevæpna til tennene. Forsvarsplaner og angrepstaktikker var lagt.

Alle visste at det ville smelle.

Og det smalt.

Sissel Knutsen Hegdal skulle endelig få gå av som ordfører. Egentlig var dette en formalitet, men i denne saken er ingenting bare noe som helst. En politisak, indre bruduljer i Høyre, indre bruduljer i flertallet og en maktkåt opposisjon som luktet blod i vannet – alt har sauset seg sammen.

Oppgjøret var et pussig skue. Tusen takk, Sissel! Jeg må holde meg for nasen! Totalt kaos! Uverdig! Skadefryd! Eiendomsskatten! Gratis buss! Trekk det tilbake! Mor di!

Sånn holdt de på, politikerne, rett og slett fordi de driver med politikk. Det går en kule varmt. Det kjegles og krangles, beskyldes og idiotforklares, og man kan godt riste på hodet av det og si ja, nei, du vett, det blir for dumt, ja.

Kanskje det, kanskje det. Men det er en interessant øvelse å sjekke slagmarken og telle opp i etterkant. Hva ble egentlig gjort? Hvis vi skreller bort brusing med fjær, spill for galleriet og behovet for å markere på busker og lyktestolper, hva sitter vi egentlig igjen med?

Ordføreren gikk av. Det skjedde – til slutt – helt etter boken.

Ny ordfører ble valgt – helt etter boken.

Så mye drama, og dett var dett?

Det löser seg

En av mine favorittsvensker, artisten Timbuktu, gjorde furore med disse tekstlinjene, som er en ganske passende beskrivelse på Norge:

Det kommer ordna sig, det gör det alltid
Jo, det löser sig, så brukar allt bli
det kommer fixa sig till slut
det är inget tvivel om, fast nu känns skiten sur
och flera mil ifrån, det ordnar sig ...

I Norge ender vi ofte der. Systemet viste seg å fungere. Ikke alt som skjedde på veien dit var like vakkert, men det løser seg.

Ikke alt fungerer i landet vårt. Noen av oss er helt sikkert for naive, men det løser seg til slutt, lovet være Herren! Alternativet er så mye, mye verre. Du husker da den rasende testosteronhorden gikk fysisk til angrep på den amerikanske Kongressbygningen, sant? Trump hisset troppene til kamp, og the peaceful transition of power, som amerikanerne kaller det, så ut til å gå aldeles til hundene. Det er dit vi ikke vil.

La meg ile til og presisere at vi ikke har hatt et maktskifte i Stavanger. Vi har byttet ut en (tidligere) Høyre-ordfører med en annen. So much for the drama. Den mest alvorlige trefningen i bystyresalen var kanskje da en Aftenblad-journalist sammenlignet situasjonen med Moses’ 40 dager og 40 netter, og fikk en kraftig irettesettelse av et bibelkyndig menneske i KrF. Moses? MOSES? Jesus var 40 dager i ørkenen. Moses var 40 år i ørkenen. ALLE vet dette! Media, altså! Forfallet er totalt!

Vanlige folk

Da røyken hadde lagt seg på mandag kveld, ruslet en litt svett ordfører Tormod W. Losnedal og et brokete følge opp Olavstrappa til den brune Alexander pub. Der satt de og avreagerte. Vi satt der, strengt tatt. Samrøret mellom politikk og mediene skjer ikke av seg selv. Det er hardt, og ikke nødvendigvis alkoholfritt, arbeid.

Uansett, der satt kamphanene og -hønene i alle farger og fasonger, unge og gamle, røde og blå, venstre og høyre, og tok seg en forfriskning eller sju. Slaget var over, og stemningen var god. Norge viste seg å være Norge, Stavanger var fremdeles Stavanger, og politiske fiender kunne ta seg en skål, le litt av seg selv og hverandre, diskutere, vitse og krangle om hvem sin tur det var til å gå i baren.

Det kom ikke til håndgemeng, ingen ble truet eller hetset, og ideen om å storme rådhuset i Sandnes bare for løye, ble skrinlagt fordi det var så kulse ute. Folk oppførte seg som om de var helt normale. Til og med den nye ordføreren satt der som en vanlig fyr og sa ting som ja, nei, eg vett’kje og deltok i forhandlinger rundt om dagens frisyre var noe for evigheten, eller om han burde gå for andre og mindre eplekjekke hårløsninger.

Vanlige folk.

Lykke til

For det er de, dessverre/heldigvis. I disse 40 dagene har ganske alminnelige mennesker sauset det til, slik ganske alminnelige mennesker gjør. Vi ganske alminnelige folk (på gode dager) i mediene har fraktet bensin til bålene, fått våre pass muntert og fortjent påskrevet, over en enhet på Alexander pub.

Midt i et ølglass lente en av disse politikerne seg over bordet, dempet stemmen og sa forsiktig: Jeg har vondt av henne, helt på ekte. Tenk, hun har brukt hele halve livet i lokalpolitikken, jobbet hardt og gjort sitt beste, så slutter det sånn.

Vedkommende snakket om Sissel Knutsen Hegdal, et menneske hen hadde all mulig grunn til å være både skuffet og mektig lei av. I all tjoheien, i feiringen av ny ordfører, på lett stigende promille, omgitt av venner og fiender, dukket den tanken opp på Alexander pub.

Det er noe vakkert med alt dette. 40 dagers kaos, vondt blod og sjau og spetakkel ender i et pub-besøk der alle er invitert, folk oppfører seg, og til og med den falne kamerat og spetakkelets origo ofres en ektefølt omtenksom tanke.

Nye slag kommer, men Norge er fremdeles Norge, og Stavanger er til slutt Stavanger, takk og pris!