Foreldrene har ventet 16 måneder på dødsårsak: – En påkjenning

– Det er tungt. Det ligger og gnager. Plutselig kommer det som en vulkan hvor alt må ut på en gang. Snørr og tårer, sier Per Einar Aaland.

Datteren, Solveig, hadde lettere utviklingshemming og autisme.

Hun var trommeslager i Dissimilis. Aktiv i Vivil-lekene. Jobbet med å kjøre ut IT-utstyr i Bærum kommune.

– Hun var veldig engasjert i det hun holdt på med og hadde en enormt stor omgangskrets.

I fjor sommer døde Solveig brått og uventet.

Foreldrene er blant ofrene for den lange ventetiden på obduksjonsrapporter ved Rikshospitalet i Oslo.

Vekkerklokken ringer

11. juni 2024 skal Solveig reise til Solgården i Spania med moren sin som ledsager.

Natten før sover hun hos foreldrene sine. Det er mest praktisk fordi de skal fly fra Gardermoen.

Tidlig på morgenen står moren opp. Hun lager seg en kopp kaffe. Plutselig hører hun vekkerklokken til Solveig ringe.

Men noe er galt. Vekkerklokken blir ikke skrudd av. Den bare ringer og ringer.

– Det ligner ikke henne at hun ikke slår av vekkerklokken.

Moren går inn på rommet til datteren.

– Da ligger hun livløs i sengen.

Faren blir vekket. Han gir Solveig hjertemassasje.

Men når ambulansepersonellet kommer, konstaterer de raskt at det ikke er tegn til liv.

Politiet gjør undersøkelser. Foreldrene blir avhørt. Rommet blir plombert.

Siden Solveig dør brått og uventet, ber politiet om en rettsmedisinsk obduksjon.

– En påkjenning

Etter datterens død har foreldrene flere ubesvarte spørsmål.

Hva døde Solveig av? Hvorfor døde hun? Kunne vi gjort noe annerledes?

I et brev de fikk fra Rikshospitalet, fikk de vite at det ville ta fire måneder å få svar.

Så langt har det tatt mer enn fire ganger så lang tid.

Foreldrene beskriver den lange ventetiden som fæl og tung.

– Det er en påkjenning.

Tidligere hadde moren ansvaret for oppfølging av datterens helse.

Hun tenker mye på om det hadde vært en forskjell om hun fortsatt hadde hatt dette ansvaret.

– Anklager du deg selv for det?

– Ja, jeg gjør nok det.

– Ingen følger opp

Foreldrene kritiserer Rikshospitalet for den lange ventetiden. Og for mangel på informasjon.

– Dette har vært under enhver kritikk.

Marianne Arnestad er leder ved seksjonen for rettspatologi og klinisk rettsmedisin ved Oslo universitetssykehus (OUS).

Hun kan ikke kommentere enkeltsaker.

– Vi beklager at enkelte opplever svært lang sakshandlingstid.

Arnestad sier de ikke kan holde pårørende oppdatert underveis.

Hun henviser til politiet. Det er der pårørende skal ta kontakt hvis de lurer på noe.

Foreldrene til Solveig har gjentatte ganger ringt og sendt sms-er til pårørende-kontakten i Oslo-politiet og etterlyst svar.

– For meg så virker det som at ingen følger opp, og ingen tar ansvar, sier Kari Aaland.

Politiinspektør Trude Buanes i Oslo-politiet sier de har stor forståelse for at det er tungt for pårørende å vente på svar på hvorfor en nærstående døde.

– For å gjøre denne ventetiden noe mer forutsigbar, ser vi på om vi har mulighet til å gi noe mer informasjon om forventet saksbehandling i saker som tar lengre tid enn normalt.

Buanes legger til at noen dødstilfeller er vanskeligere å finne svar på enn andre. Da foretas det flere undersøkelser som igjen tar lengre tid.

– Denne saken er en slik sak.

Bekymret og redde

Uklarhetene rundt den brå bortgangen til Solveig har også gjort mange av vennene hennes urolige, forteller foreldrene.

Det har gjort dem bekymret og redde.

– Det er en spesiell gruppe som har sine utfordringer. Fantasien kan løpe litt løpsk.

Flere av Solveigs venner er i dag med i NRK-serien A-laget.

Da Erling Braut Haaland var gjest, fikk han et spørsmål som blant annet hadde sin bakgrunn i Solveigs død.

Har med datteren i hverdagen

Foreldrene får dagene til å gå ved å ha datteren sin med seg i hverdagen.

De tenker på når hun pleide å ringe hver kveld for å si god natt.

I ferier reiser de til steder der de pleide å ha henne med. Gå på de samme kaféene.

Og de har med seg bamsene hennes som betydde alt for henne.

– Det var på en måte barna hennes, og det var trøsten hennes, sier Kari Aaland.

Faren forteller også at Solveig var en ivrig Stabæk-supporter.

– Jeg tar med meg bamsene i innerlomma og går på Stabæk- kamp.

Lukke et kapittel

Kari og Per Einar Aaland har valgt å fortelle historien sin for å gi pårørende et ansikt.

– Kanskje Rikshospitalet kan endre rutinene sine? Gi bedre informasjon til de pårørende, sier Per Einar Aaland.

Håpet deres er at de så fort som mulig skal få svar på hvorfor Solveig døde. At de skal kunne lukke et kapittel i livet sitt. Kunne gå videre.

– Hun blir jo ikke glemt, selvfølgelig. Men det er den dagen det skjedde, alt det kaoset, som spilles som en film om igjen og om igjen.

– Får vi vite årsaken, får vi kanskje hjelp til å lukke igjen den dagen, i hvert fall, avslutter Kari Aaland.