Foreldrene er blitt skjermgale. Nå angrer vi og skammer oss.

Jo mer noen snakker om «skjerm» i stedet for sosiale medier, dataspill, telefon, TV eller skole-PC, jo mindre bør du lytte til dem, skriver Bjørn Stærk. Foto: Dado Ruvic/Reuters/NTB

Skjermkritikken lider av mangel på respekt og nysgjerrighet for unges digitale liv.

Når man får barn, begynner klokken straks å tikke: Det enorme ansvaret, håpet og frykten for barnas fremtid og de sterke minnene fra egen barndom samler seg opp, dag for dag. Vekten er ikke til å bære. Før eller siden blir man det jeg velger å kalle gærn i hue.

Samfunnsforskere har et sakligere ord for dette: moralpanikk, som beskriver tilfeller hvor et helt samfunn samler seg i kamp mot en overdrevet trussel, gjerne på barnas vegne. Tidligere generasjoner har gått til kamp mot tegneserier, rollespill og hårfagre gitarister. Andre ganger er man blitt oppmerksom på en ekte fare, som rusmisbruk eller ungdomsvold, men har blåst den opp og forvrengt den.

Vår egen skyld

Vår tids utgave av dette heter skjerm. Den skiller seg ut ved at angsten er ispedd en god porsjon skyldfølelse. Det var vi selv som inviterte den hyggelige fremmede, som nå viser seg å være en vampyr, inn over dørstokken.

Kjapt og ugjennomtenkt, i et anfall av teknologioptimisme, lot vi våre egne og barnas liv bli overtatt av digitale teknologier. Nå angrer vi. Skammer oss. Oss selv er det ikke håp for, men vi kan ennå redde barna ved å inngå avtaler om skjermfrie skoleklasser og innføre strenge aldersgrenser på nettet.

Jeg liker egentlig ikke ordet moralpanikk, blant annet fordi ordet er blitt tømt for innhold. Maja Lunde innleder «Skjerm barna», sin dystre, sinte bok om hvordan skjerm ødelegger barnas liv, med å påpeke at hun faktisk vet hva moralpanikk er, og dette er noe annet. Så følger like fullt en rotete blanding av innvendinger – noen av dem gode, men gjort ubrukelige av den ufokuserte harmen de knyttes til – mot den digitale barndommen.

«Denne gangen er det annerledes»

Også andre skjermkritikere har gjort dette grepet. Vi som vokste opp før smarttelefonen, husker selvfølgelig de voksnes angstanfall fra vår egen barndom. Ja da, vi vet at foreldre blir gærne iblant, men denne gangen er det annerledes!

Slik sluttes sirkelen og det gjøres klart for en ny runde med alvorlige foreldresamtaler om den fæle nye tingen som ødelegger de unge.

Mer presist kan vi peke på tre egenskaper ved denne skjermfrykten.

Først at den knytter seg til legitim vitenskap. Det finnes mye forskning på hvordan ulike former for teknologibruk blant barn og voksne henger sammen med psykiske plager og andre problemer, som at vi sover for lite. Det ser også ut som det skjedde en økning i depresjon og angst blant unge omtrent i perioden da sosiale medier ble allemannseie.

Fordummet kritikk

Videre knytter skjermfrykten seg til saklig teknologkritikk. Vi IT-folk er virkelig ikke til å stole på. Vi «beveger oss raskt og ødelegger ting», som Mark Zuckerberg en gang satte som motto for Facebook. Det finnes en rekke gode analyser av hvor ødeleggende denne holdningen har vært for samfunnet og demokratiet.

Så langt så vel, men videre sauser man den legitime forskningen og den saklige kritikken sammen på en uvitenskapelig og usaklig måte. Forskernes usikkerhet og uenighet dekkes over. Teknologikritikernes presise innvendinger fordummes.

Ordet «skjerm» er et eksempel på dette. Jo mer noen snakker om «skjerm» i stedet for sosiale medier, dataspill, telefon, TV eller skole-PC, jo mindre bør du lytte til dem.

Barnas perspektiv mangler

Til sist kanaliserer man frykten i retning av noen få enkle løsningsforslag. Utsett skjerm så lenge som mulig, mener Lunde. Innfør alderskontroll på nettet og strenge aldersgrenser på sosiale medier, mener et økende antall politikere over hele verden.

Tiltakene adresserer den ekle følelsen «skjerm» utløser blant voksne, men er dette gjennomførbare og proporsjonale tiltak som faktisk vil forbedre livene til barn og unge? Motforestillingene er mange, men krever også betydelig med plass å legge frem. De utkonkurreres av den langt enklere «skjerm dårlig»-vinklingen.

Fellesnevneren for den dårlige skjermkritikken er fraværet av barn og ungdoms egne stemmer. Man betrakter dem ovenfra og utenfra, men spør dem ikke hvordan de selv opplever livet. Problemet med tidligere moralpanikker var ikke bare at de voksne fryktet ungdomskulturen, men at det ikke engang falt dem inn å spørre ungdommene hva de drev med og ta svaret på alvor.

Spør ungdommene

Når man spør, får man opplysende svar. Bår Stenvik bygger sin bok «Hvem styrer feeden min?» rundt et eksperiment hvor ungdommer forsøker å endre måten de bruker sosiale medier på. Så forteller de om erfaringene sine. Han behandler dem rett og slett som mennesker som har peiling på eget liv.

Stenvik formidler kritikk av teknologiselskapene på en forståelig måte. Konklusjonene er åpne, men slik må det bli når man tar et slikt tema på alvor.

I Magnus Hoem Iversens bok «Skjermtid – Nødhjelp til frustrerte foreldre» er det respekt for forskning som er bærebjelken. Her finner du nyansene og presisjonen de dårlige skjermkritikerne ikke tar seg bryet med, og praktiske råd som ikke lover for mye, men til gjengjeld er gjennomførbare.

Beskytt tillitsbåndet

Iversen oppfordrer foreldre til å ta styring over barnas smarttelefonbruk, men på den respektfulle, myndige måten som leder dem til selvstendighet. Digitale trusler er ikke så forskjellige fra andre trusler. Samme hvor mye vi polstrer barna, vil de før eller senere kunne oppleve noe ubehagelig.

Da ønsker vi at barna både har lært å tenke selv og føler at de kan komme og snakke med foreldrene om vanskelige ting. Det skjer ikke hvis det eneste mamma og pappa er opptatt av, er grenser og kontroll, og det eneste hjelpetiltaket de har, er å konfiskere telefonen og blokkere internett.

For foreldre som er bekymret for barnas spilling, vil jeg også trekke frem Inger-Lise Køltzows «Barnet mitt gamer for mye», som har den samme nyanserte, forskningsfunderte tilnærmingen som Iversens bok.

Respekt og nysgjerrighet

En rød tråd i disse tre bøkene er at grensen mellom sunn og usunn teknologibruk er vanskelig å trekke og at unges liv må møtes med respekt og nysgjerrighet.

Det er vanskelig å se forskjell på årsak og virkning. Når en ungdom spiller mye og har det vondt, er spillingen årsaken til at de har det vondt? Kanskje er den heller et symptom, eller en frisone fra mørket de tilbringer resten av tiden sin i.

Stenvik, Iversen og Køltzows bøker kan med fordel legges under juletreet til bekymrede foreldre – og politikere som nå står i fare for å haste seg frem til uoverveide innskrenkningsforslag.