Foreldre truet med å holde barna hjemme dersom jeg kom på besøk. Det ville ikke rektor risikere.

Forfatter Line Baugstø har skrevet to ungdomsbøker om en transjente, og hun har i seks år reist rundt på skoler for å snakke om temaet. Baugstø merker en holdningsendring. Foto: Paal Audestad

Kulturkrigen er dessverre reell.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Jeg skjønner egentlig tegningen da han rekker opp hånden og spør om «feilkjønning» er et ekte ord, men jeg svarer så rolig jeg kan. Ja, det er det. Så varer det ikke lenge før han er der igjen: Hva om man identifiserer seg som en katt? Hva syns jeg om det?

Jeg har fått spørsmålet mange ganger før, men det nye i situasjonen er at han er voksen. Han jobber på skolen jeg besøker, og som voksen skal han være en rollemodell for elevene. Det er han sikkert også, for flere av guttene flirer og kikker forventningsfullt på hverandre.

Jeg er forfatter av to ungdomsbøker som handler om en transjente, «Vi skulle vært løver» og «Jeg er Leona». I seks år, helt siden den første boken kom ut, har jeg reist rundt på norske barne- og ungdomsskoler og snakket om temaet trans gjennom Den kulturelle skolesekken.

I løpet av disse årene har jeg møtt mange sårbare unge mennesker. Noen har nikket gjenkjennende til det jeg forteller om. Noen har sett ned i pulten. Noen har ventet på meg etterpå, når timen er ferdig, og fortalt at de har det som Leona.

Avlyser igjen og igjen

Jeg har møtt en god del voksne som ønsker meg varmt velkommen, men også noen som ikke bare gir uttrykk for misnøye med besøket mitt, men også motarbeider og latterliggjør meg i klasserommet. Jeg har besøkt offentlige skoler og privatskoler, i nord og sør, men dessverre ikke så mange av de kristne privatskolene. De vil nemlig ikke ha meg på besøk. Igjen og igjen avlyser de besøket mitt.

Senest nå i høst opplevde jeg at en av de kristne skolene på Sørlandet avlyste det planlagte besøket dagen i forveien – sent om ettermiddagen. Jeg får ikke alltid vite den direkte grunnen til at skoler avlyser, men denne gangen ringte skolen og forklarte hva som var skjedd. Foreldre hadde truet med å holde barna hjemme dersom jeg kom på besøk, og det ville ikke rektor risikere.

Det triste er at det jeg snakker om denne høsten, handler mest om mobbing og netthets, noe selv ikke kristne barn er forskånet for. At Leona er en transjente, er ikke hovedpoenget i min forestilling, det er bare en del av bakgrunnen. Skolen hadde forsøkt å formidle dette til foreldrene, men det hjalp ikke. Deres åttendeklassinger skulle ikke utsettes for noe som helst trans.

Mer hatprat

Når boken «Gender Queer» blir fjernet fra et skolebibliotek i Arendal, er det mange som frykter at den amerikanske kulturkrigen har nådd oss. Skal vi virkelig få amerikanske tilstander her i landet hvor bøker om kontroversielle emner blir forbudt og rensket ut av bibliotekene våre? Rektor ved den aktuelle skolen snudde heldigvis etter kort tid, men denne saken har ikke overrasket meg. Kulturkrigen er dessverre reell.

I løpet av de årene jeg har turnert landet rundt med dette stoffet, er holdningene bare blitt hardere, frontene steilere. Jeg merker det i klasserommene, og jeg merker det i sosiale medier.

Hatprat mot skeive har økt så kraftig de siste årene at til og med forskerne tvilte på at tallene de kom frem til, var riktige, meldte Amnesty i fjor.

Verst går trakasseringen ut over transpersoner, og det er leit å se at vi har stortingspolitikere som bidrar med å puste liv i glørne. Når Jenny Klinge fra regjeringspartiet Senterpartiet stadig avviser muligheten for at noen kan ha flytende kjønnsidentitet, og sammenligner mennesker med dyr i fjøset, frir hun til våre laveste instinkter.

Og når flere fra KrF i høst har tatt til orde for å fjerne undervisningen om kjønnsidentet i skolen, kaster de en svært liten og svært utsatt gruppe mennesker under bussen. De håper nok at de vil kapre velgere med utspillet, og det verste er at de antagelig har rett.

Plikter å lytte

Det er naturligvis foreldres egen rett å bestemme hva barna deres skal lære og ikke lære. Hvilken skole barna skal gå på. Hvilke bøker barna skal lese. Men jeg vil aldri helt forstå berøringsangsten for det som er fremmed og uforståelig.

Jeg bryr meg ikke lenger så mye om de kristne dogmene jeg vokste opp med på Sørlandet på 1960- og 70-tallet, men jeg mener å huske at nestekjærlighet var sentralt.

Når det finnes unge mennesker midt blant oss som forteller at de opplever forvirring eller usikkerhet rundt sin egen kjønnsidentitet, da plikter vi i det minste å lytte. Prøve å forstå. De er våre medmennesker.