Faren for handelskrig er overhengende.

Før avstemningen gikk diskusjonene høyt. Nei-siden vant marginalt og debatten stilnet. EØS ble ikke den midlertidige ordningen som var planen, men Norges permanente tilknytningsform til EU. Nei-siden vant kampen om å beholde formell politisk suverenitet, mens ja-siden fikk tett integrasjon i EU uten medlemskap: Utenfor, men innenfor. En slags europeisk gråsone. Tiden er nå inne til å ta opp igjen debatten om Norges tilknytningsform til EU.

Hva nå, norsk selvråderett?

EØS-avtalen ble designet for et mindre og annerledes EU, og et stabilt Europa. EØS-avtalen har vært tilpasningsdyktig. Likevel har betingelsene gradvis endret seg og utfordrer i dag den norske tilknytningsformen. Vi lever ikke i en tid med nedrustning, dyp fred, regelstyring og demokratisk optimisme. For første gang siden andre verdenskrig har en suveren stat angrepet en annen suveren stat i Europa. Europa har gått fra oppbygging av et indre marked og regelstyring til konflikt, hybrid krig, demokratisk forvitring, økonomisk uforutsigbarhet, imperialistisk ekspansjonisme, og oppbygging av sikkerhetspolitisk buffer mot Kina, Russland og USA. Vi har i tillegg andre typer sikkerhetssituasjoner som sabotering av valg gjennom digitale verktøy, spredning av misinformasjon, krenking av luftrom, etterretning og spionasje. Faren for handelskrig er overhengende.

Både geopolitiske-, sikkerhets- og handelspolitiske forhold er betingelser som påvirker norsk selvråderett. Den nye «normalen» i Europa vil få konsekvenser for Norge. Siden Norge ikke er medlem i EU har vi ikke innflytelse på den beredskap – bredt forstått - som bygges opp innenfor dette samarbeidet.

Fra regelstyring til maktpolitikk og demokratisk blåmandag

Norge har tjent på økonomisk og politisk globalisering og på den internasjonale regelstyringen som ble bygget opp etter andre verdenskrig. Nå er dette i rask endring. Flere land utfordrer USAs hegemoni og stiller spørsmålstegn ved demokrati og rettsstat. Andre styreformer – som kapitalistiske autokratier og oligarkier – fremmes som konkurrenter til den demokratiske styreformen. Demokrati som styreform er ikke like selvfølgelig i dag som den var for bare 10 år siden. Dette stiller også EØS-avtalens demokratiske mangler i nytt lys. EØS-avtalen sikrer effektiv regel-inkorporering fra EU, men ikke demokratisk kontroll. Har EØS-modellen blitt en norsk demokratisk blåmandag?

Hvordan skal det norske demokratiet sikres?

Det er på høy tid å reise spørsmålet om hvordan vi kan få en opplyst EU-debatt som bidrar til en revurdering av Norges tilknytning til EU. Vi trenger et felles løft der norsk politisk ledelse fører an. EØS har blitt stadig viktigere, men mindre og mindre tilstrekkelig. Dette fordrer en debatt hvor vi kan diskutere utfordringene Europa står overfor, og hvilken rolle Norge skal spille.

Tiden er overmoden for å diskutere hvilke betingelser det norske demokratiet hviler på for disse ligger ikke utelukkende i Norge (selv om dette også er viktig), men bestemmes i betydelig grad av forholdet til EU. I tillegg til folkelig selvbestemmelse, er folkestyret også avhengig av å ha styringskapasitet. EØS-ordningen sikrer i liten grad det siste. Resultatet er at Norge har gode demokratiske prosesser på nasjonalt nivå, men de munner ikke ut i beslutninger som løser felles-europeiske problemer.

Hva med handlingsrommet?

De spede tilløpene til norsk EU/EØS-debatt avgrenses til debatt om enkeltsaker. Politisk handlingsrom forutsetter en bredere debatt om hvilket Norge man ønsker i Europa. Selv om staten er en grunnleggende politisk bestanddel, har EUs stater gått fra å være nasjonalstater til å bli medlemsstater.

Det internasjonale systemet er basert på ideen om statlig suverenitet som sikrer stor grad av ikke-innblanding fra andre stater. Prinsippet om folkelig suverenitet innad og statlig suverenitet utad er imidlertid et idealbilde. For det første er det forskjell på små og store stater. Selv om alle stater har formell suverenitet, har de ikke full autonomi. Regelstyrt politikk må ofte vike for maktpolitikk.

For det andre har globalisering og europeisering gjort statene avhengige av hverandre og inngår i gjensidige bindinger. At USAs påtroppende president truer med handelskrig, påvirker den globale økonomien og nasjonal renteutvikling. Kompleks gjensidig avhengighet påvirker statenes autonomi og derfor evnen til folkelig demokratisk kontroll med beslutninger som berører norske borgere.

EU er et politisk system for å løse felles problemer. For å bøte på tapet av nasjonalt handlingsrom når slike problemer skal løses, har EUs medlemsstater blitt integrert politisk, rettslig og økonomisk. Det gir samråderett. Her ligger også kjernen til å forstå veien fra nasjonalstat til medlemstat. Ved å dele sin autonomi på europeisk nivå øker landenes felles problemløsningsevne. Er vi beredt på å ta debatten om Norges rolle?