Europeiske medier er svekket. Det er en demokratisk utfordring.

Samfunnet trenger det mediene kan levere for at demokratiet skal fungere, men nå er det problemer med leveransene, skriver Einar Hålien. Illustrasjonsfoto: Shutterstock, NTB

De liberale demokratiene i EU-området er blitt svekket de siste 10–15 årene. Det har sannsynligvis også de redaksjonelle medienes innflytelse. Er det en sammenheng?

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

De liberale demokratiene opprettholdes ikke av seg selv. De må kontinuerlig forsvares mot destruktive krefter. Redaksjonelle medier har levert samfunnsrelevant informasjon og maktkritikk til befolkningen gjennom generasjoner, noe som regnes som en forutsetning for at demokratiene skal fungere.

Men når mediene blir svakere og motkreftene sterkere, da ligger veien åpen for illiberale og manipulerende ledere som vinner oppslutning i en frustrert befolkning. Disse sammenhengene har vi i Schibsted Media forsøkt å analysere det siste året.

Demokrati kan være så mangt

I akademia klassifiseres et titall ulike former for demokrati. De mest aktuelle i praksis er det man kan kalle «valgdemokrati» og «liberalt demokrati». Sterkt forenklet handler «valgdemokrati» stort sett bare om flertallets interesser, mens «liberalt demokrati», som vi har valgt å forholde oss til, også sikrer rettighetene til minoriteter.

I rapporten analyserer vi fire store datasett fra EU-området, ser etter sammenhenger og diskuterer mulig kausalitet (årsak/virkning). Vi inkluderer Storbritannia og Norge der data om disse er tilgjengelige.

1. Alle disse fire datasettene viser en negativ utvikling de siste 10–15 årene.
2. Det demokratiske nivået i EU-området er vesentlig svekket.
3. Vi har fått flere og større nyhetsørkener, altså områder som mangler dekning fra redaksjonelle medier.
4. Mediemangfoldet er redusert.

Det er bare tre av 29 land som har fått styrket mediefrihet de siste ti årene. I tillegg viser data fra Reuters Institute at andelen mennesker som lar være å konsumere nyheter, har økt, og at tilliten til mediene har falt. Under det hele ligger en sterkt svekket medieøkonomi de siste 15 årene, spesielt på grunn av konkurransen fra sosiale nettverk, både om annonseinntekter og folks tid.

I mange land er det også et problem at aktører som oligarker og illiberale politikere tar kontroll over medier for å bruke dem til egen fordel, noe som naturligvis ødelegger troverdigheten til disse mediene.

Det er heller ikke til å komme forbi at de redaksjonelle medienes innovasjonskraft, evnen til fornyelse, ser ut til å være altfor svak når det gjelder utfordringene mediene står i.

Svekket innflytelse

Situasjonen for en stor del av de redaksjonelle mediene i EU-området er svært utfordrende og sannsynligvis svakere enn hva som ofte oppfattes som status. Redaksjonelle medier ser definitivt ut til å ha tapt innflytelse de siste 10–15 årene. Mange er så svake og utdaterte, spesielt når det gjelder digitalisering og appell til unge mennesker, at de sannsynligvis kommer til å forsvinne.

Vi kan si at de redaksjonelle mediene tradisjonelt har hatt i alle fall tre funksjoner som forsvarere av de liberale demokratiene. De har bidratt med etterrettelig og uavhengig informasjon, de har drevet kritisk journalistikk for å holde makten ansvarlig, og de har sørget for at ulike stemmer og synspunkter er kommet til orde.

På det siste området er det skjedd en forbedring de siste 10–15 årene: Sosiale nettverk har gjort det enklere for flere å komme til orde. «Den arabiske våren» – folkelige protester mot autoritære regimer og brudd på menneskerettighetene i Midtøsten og Nord-Afrika – er brukt som selve kroneksempelet på at kollektiv påvirkning gjennom sosiale nettverk fører til positiv massemobilisering. Men det begynner å bli lenge siden denne våren.

Et problem er at alles frie ytringer i sosiale nettverk er omringet av stadig mer «forurensning», selv om det mangler en felles forståelse av hvor stort problemet med hets, hat og desinformasjon er.

Det samlede bildet av sammenhengen mellom demokratisk nivå og redaksjonell kapabilitet får man først når man ser den redaksjonelle kraften i relasjon til andre krefter i samfunnet.

Konkurrerende krefter

For å få hjelp med å undersøke kausaliteten i trendene har vi intervjuet 20 forskere, organisasjonsfolk og ledere fra mediebransjen. De fleste av disse er enige om at det er en sammenheng mellom demokratisk nivå og redaksjonell kapabilitet, men de har litt ulike oppfatninger om hvordan denne sammenhengen er.

Jeg har forsøkt å samle trådene basert på dataene vi har hatt tilgang til og ekspertenes vurderinger.

Det ser ut til at graden av frustrasjon, sinne og bekymring for fremtiden har økt i mange samfunn i Europa. Det pekes på at en forklaring på en slik utvikling kan være at en betydelig andel av befolkningen føler seg oversett av samfunnselitene. For mange faller også en stor del av mediene ned i denne elite-kategorien. En belgisk redaktør jeg har intervjuet, sier at hans avis «vokser på et smeltende isflak».

Det han mener, er at avisen har kortsiktig suksess fordi de vokser i den krevende gruppen +/- 30 år. Problemet, slik han ser det, er at de stort sett bare vokser blant de høyt utdannede som befinner seg i et politisk sentrum, mens de politiske strømningene går mot ytterkantene. I dette endrede politiske landskapet er ikke hans egen avis på hjemmebane.

Man må altså studere hva slags krefter som virker samtidig, for å forstå hva som er avgjørende når deler av befolkningen beveger seg vekk fra idealene i et liberalt demokrati og bestemmer seg for å støtte illiberale politikere.

Det er rimelig å anta at journalistikk med lav tillit og begrenset rekkevidde vil ha relativt liten evne til å motvirke manipulerende ledere som vet hvordan de skal utnytte sterke følelser i befolkningen. Hvis vi legger varierende grader av organisert desinformasjon på toppen av dette, blir det enda vanskeligere å stå imot.

Det er neppe slik at folk går mot de politiske ytterlighetene fordi de ønsker å svekke demokratiet, kanskje oppfatter de det til og med omvendt. Langt mer sannsynlig er det at de går dit i ren frustrasjon, for å bli hørt. De redaksjonelle mediene har ikke vært gode til å forstå disse kreftene. Sannsynligvis er dette noe av årsaken til at tilliten til de redaksjonelle mediene i Europa er svekket de siste årene.

Når de redaksjonelle medienes samlede innflytelse svekkes samtidig som motkreftene styrkes, blir de redaksjonelle medienes støtte til de liberale demokratiene svakere. Jeg tror dette er en rimelig oppsummering av utviklingen som har foregått de siste 10–15 årene.

Det er samtidig viktig å få frem at det ikke er den redaksjonelle eller journalistiske funksjonen det er noe i veien med. Mennesker og samfunn trenger det mediene kan levere for at demokratiet skal fungere, men akkurat nå er det problemer med leveransene.

Det er en jobb som må gjøres

For å ha et håp om å restarte den journalistiske funksjonen i Europa er det en stor jobb som må gjøres av både medieeiere, medieledere og politiske myndigheter. Mediene selv må etter min mening øke innovasjonstakten radikalt og spesielt engasjere seg i hvordan journalistikken kan appellere bedre til unge mennesker. Det må arbeides med å øke tilliten og sørge for at flere oppfatter medienes innhold som relevant.

Det er også en politisk jobb som må gjøres. I Norge har vi en gjennomtenkt mediepolitikk, enten man er enig eller uenig i de ulike elementene i denne politikken. I mange andre europeiske land har man knapt en mediepolitikk i det hele tatt. Andre forskjeller i vår favør er at tilliten til norske medier ikke har sunket på målingene, og at de fleste norske politikerne har en god forståelse for hva frie medier skal være godt for og fremsnakker dem.

Det må gjøres en politisk innsats både nasjonalt og på EU-nivå for å bidra til styrking av de redaksjonelle mediene. I vår rapport retter vi først og fremst rådene mot EU-nivået. Det viktigste er at lovene som allerede er trådt i kraft, blir implementert i medlemslandene og etterlevd.

Dette gjelder for eksempel mediefrihetsloven, som ble vedtatt før jul i fjor, og som blant annet skal hindre at stater og sterke privatinteresser kontrollerer innholdet i de redaksjonelle mediene.

Vi anbefaler også at det innføres mekanismer som sikrer at digitale reguleringer, som nesten alltid er motivert av teknologigigantenes adferd, ikke får utilsiktede virkninger for redaksjonelle medier.

Svekkelsen av de liberale demokratiene og hva som kan gjøres for å gjenvinne noe av det tapte, trender på den politiske agendaen i Europa. Den nylig gjenvalgte lederen for EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, har lansert det hun kaller et «European democracy shield», og her hjemme varslet Utenriksdepartementet nylig at de vil levere en melding til Stortinget om «demokrati, menneskerettigheter, sikkerhet og rettsstat i Europa».

Schibsted Media har en ambisjon om at vår rapport skal fungere som et innspill til disse initiativene og som en «wake-up-call» både i det politiske miljøet og i bransjen selv.

Vi håper også at politikere som er svært opptatt av å kjempe mot desinformasjon, vil vurdere om de kan få mer igjen for å kjempe for de redaksjonelle mediene.