Et sunt raseri

Kristelig folkepartis ungdomsleder Ingrid Olina Hovland (20) hadde beholdt barnet om hun ble gravid etter en voldtekt.

Det er et uproblematisk personlig standpunkt.

Det nasjonale sjokket handler ikke om hva hun selv ville gjort. Det handler om hva en ung politisk leder i Norge mener andre kvinner bør gjøre.

Man bør beholde barnet.

«Rett og slett», har hun sagt.

I etterkant har hun moderert seg og sier at hun håper voldtatte kvinner beholder barnet.

Hovland har omtalt reaksjonene som ekstreme. Underskriftskampanjen med krav om at hun skal gå av er et sidespor.

Truslene og trakasseringen hun har mottatt er uakseptable.

Men brorparten av reaksjonene er ikke ekstreme, de er normale, som forventet, slik det bør være.

For den dagen et flertall i det norske samfunnet ikke reagerer kraftig på hva maktpersoner mener voldtatte kvinner «rett og slett» bør gjøre.

Den dagen har vi fått et bakstreversk, forkvaklet og kvinnefiendtlig samfunn.

Et samfunn som har glemt menneskerettighetene.

Et religiøst fanatisk samfunn der maktpersoner, om ikke gjennom lov, så gjennom sosial kontroll, styrer kvinnekroppen.

Under dekke av moralske og etiske refleksjoner.

Med argumenter om «livets ukrenkelighet» og menneskeverd. Og påstanden om at livet starter ved unnfangelsen.

Men er det så enkelt?

Det er ikke det.

Selv verdensreligioner, utviklet for flere tusen år siden, forsto dette.

Nemlig at det praktiske, levde liv, er langt mer brutalt og fordrer barmhjertighet.

For kvinnen.

At også hennes liv er ukrenkelig.

At også hun har verdighet.

At det er forskjell på en celleklump, et foster i tidlig fase, og et fullvoksent, tenkende og pustende menneske.

Mye kan sies om det strenge kvinnesynet i praktiseringen av islam.

Men i synet på abort er islam langt mer pragmatisk.

Det er riktignok et generelt forbud mot abort i islam. Men samtidig et prinsipp om å balansere to kjerneverdier:

Vernet av det ufødte liv på den ene siden, og medfølelse og rettferdighet for kvinnen på den andre.

«Ingen sjel skal pålegges mer enn den evner å bære; og ingen mor skal lide skade på grunn av sitt barn», står det i Koranen.

I islam regnes det som at fosteret får en sjel 120 dager etter unnfangelsen120 dager etter unnfangelsenDet er fire lovskoler i Islam. Ingen av disse tillater fri abort. Men det gis unntak, disse gjelder før uke 18. I tilfeller hvor det står om livet til moren, er det tilgang til abort også etter dette. Lovskolene som følges av desidert flest muslimer i verden, Hanafi og Shafiie, sier at fosteret får sin sjel på dag 120 av unnfangelsen. .

Det tilsvarer uke 17, ikke langt fra den nye norske abortgrensen på uke 18.

Før det kan svangerskapet avbrytes dersom kvinnen er utsatt for voldtekt og/eller incest, fosteret har alvorlige medisinske avvik, eller morens fysiske og/eller psykiske helse er i alvorlig fare.

Islam er tydelig: morens liv står over fosterets.

Eller som British Fatwa Council uttrykker det:

«Mors liv er sikkert, mens fosterets liv fortsatt bare er en mulighet. En mulighet kan ikke oppheve det som er sikkert.»

Dette står i sterk kontrast til de bokstavtro konservative som nå ser sin mulighet til å normalisere et kvinnesyn vi trodde vi hadde lagt bak oss.

Hva en slik normalisering kan føre til, ser vi i land som USA og Polen.

I delstater som Alabama og Texas er det i dag et totalforbud mot abort, også ved voldtekt og incest.

I land som Ecuador og Nicaragua blir små jenter som er voldtatt av fedre og bestefedre tvunget til å bære frem barnet.

ABORT-KRIG: I USA har abortkrigen mellom de som tror på selvbestemt abort og de som mener livet starter ved unnfangelse endt i kraftig innstramminger i abortloven. Bildet er fra Mississippi i 2022. Foto: Rogelio V. Solis / AP / NTB

Spørsmålet er:

Er alle argumenter og prinsipper, religiøse eller ikke, likeverdige?

Skal maktpersoners tro og håp legge føringer på hva norske kvinner bør og ikke bør gjøre?

Svaret er nei.

Enten det gjelder en imam på en moské som mener at også små barn bør gå med hijab. Eller det gjelder KrF som ønsker å grunnlovsfeste prinsippet om at livet starter ved unnfangelse.

Når religiøse dogmer, enten de kommer fra Mekka, Roma eller Bibelbeltet på Sørlandet, møter menneskers konkrete liv, må samfunnet styres av rettigheter og kunnskap, ikke trosbekjennelser.

Og da er det følgende prinsipp som må gjelde:

Kvinners kropper og helse skal ikke underordnes andres tro. Ikke prestens, ikke imamens, ikke ungdomspolitikerens.

Det er helt legitimt å være mot abort.

Men det er et moralsk, ikke et politisk spørsmål.

Vitenskapen forteller oss når et foster utvikles. Psykologien forteller oss hva voldtekt gjør med et menneske.

Og historien forteller oss hva som skjer når kvinner mister retten til å bestemme over egne kropper.

Voldtekt er et av de mest utslettende overgrepene et menneske kan utsettes for.

Å direkte eller indirekte anbefale voldtatte kvinner å bære frem barnet kan derfor oppleves som et nytt overgrep.

Dette kan ikke stå uimotsagt.

Harmen vi nå ser, må ønskes velkommen, ikke knebles.

For når politikere snakker om «livets ukrenkelighet», men glemmer kvinnens liv, da er det ikke lenger moral.

Det er kontroll.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.