Et monarki, et kongehus, en kongefamilie og en republikaner

Regjeringen ønsket å tilby tronen til den danske prins Carl, men han satte som betingelse at folket, gjennom en folkeavstemming skulle si sin mening om hans kandidatur. Folket stemte ja, og dermed ble prins Carl, Haakon VII av Norge, sammen med prinsesse Maud, som dermed ble Norges dronning, Norges kongepar.

Siden unionsoppløsningen har vi hatt tre konger: Kong Haakon VII, kong Olav V og kong Harald V. Samtlige har, med rette, blitt omtalt som folkekonger både i navnet og i gavnet. De var svært forskjellige som personer, men har til enhver tid tolket tidsånden og sitt folk på en utmerket måte.

Under kong Haakon og kong Olav var det et sømløst skille mellom kongehuset og kongefamilien, der adelens og aristokratiets mantra var «noblesse oblige» (fransk som betyr at adelighet forplikter og at selv om men er født med privilegier skal man opptre med ære, omsorg og sjenerøsitet). «Noblesse oblige» var en selvfølgelig retningsveileder både for kongehuset og kongefamilien under kong Haakon og kong Olav.

Da kronprins Harald ønsket å gifte seg med Sonja Haraldsen, som kom fra en vanlig norsk handelsfamilie, tvilte og nølte kong Olav i ni år før han gav sitt samtykke til inngåelse av ekteskap for de to. Ganske sikkert et mareritt for to mennesker som elsker hverandre, og spesielt med dagens syn på ekteskap og samboerforhold.

For å forstå kong Olavs tvil og nøling til kronprins Haralds og Sonja Haraldsens kjærlighetsforhold, må man sette seg inn i hans ståsted og situasjon. Kong Olav var oppvokst i en tradisjon der valg av ektefelle var et statsanliggende, spesielt for tronarvinger. Det var derfor viktig å finne et «passende parti» fra aristokratiet som ektefelle. Norge var et ungt monarki og man må anta at kong Olav fryktet for monarkiets fremtid dersom kronprinsen giftet seg med en av folket.

Kong Olavs frykt for at et ekteskap mellom kronprins Harald og Sonja Haraldsen skulle svekke monarkiet og kongehuset var ubegrunnet. De ble kongepar i 1991 som kong Harald V og dronning Sonja. De har siden representert kongehuset og utført sine kongelige og konstitusjonelle plikter på en forbilledlig måte. Men den samme forbilledlighet har dessverre ikke vært særlig fremtredende når det gjelder deres evne og vilje til styring av kongefamilien. Den «noblesse oblige» som var et selvpålagt påbud for kong Haakon og kong Olav både i forhold til kongehuset og kongefamilien, er lite merkbar i dagens kongefamilie.

Ventetiden på ni år før kong Harald og dronning Sonja fikk gifte seg, noe som kan ha ført til at de selv ville gi stor frihet til sine barn, både med hensyn til valg av ektefeller og øvrig livsførsel. Det er en frihet som deres barn og barnebarn synes å ha benyttet til det ytterste. De siste 10-15 årene har mediene servert oss diverse rojale «skandaler». Skandaler som ikke hadde vært skandaler dersom de var begått i en vanlig norsk familie. Det er slike «skandaler» som blir begått hver dag i norske familier uten at vi hever et øyebryn.

Siden vårt monarki er folkevalgt, bør derfor folket ta stilling til om vi ønsker en kongefamilie som synes å ha kastet «noblesse oblige» over bord.

Kong Harald og dronning Sonja har min sympati. De hadde fortjent en alderdom uten skandalebefengte barn, barnebarn og bonusbarn, men som kongefamiliens overhoder har de faktisk et styringsansvar over landets mest kjente, fremste og priviligerte familie. En familie som har et stort konstitusjonelt ansvar både i nåtid og fremtid.

Undertegnede er republikaner. Jeg mener at dersom kongen, dronningen og kronprinsen ikke har evne eller vilje til å ta styringen, og igjen få kongefamilien til å ligne på en kongefamilie, da bør de faktisk vurdere sine stillinger. Norges gode omdømme internasjonalt er i ferd med å bli erstattet med latterliggjøring. Det skal vi ikke finne oss i, og derfor bør vi oppfordre våre politikere til å starte prosessen med avvikling av monarkiet.