Einar Lies raljerende kommentar mangler prinsipielle overveielser

Finansieringen av tros- og livssynsfeltet vedlikeholder verdigrunnlaget, viderefører lange historiske linjer og sikrer alles rett til å bli behandlet likt, uavhengig av tro eller livssyn – slik Grunnloven slår fast, skriver kronikkforfatter Sturla J. Stålsett i et svar til Einar Lie. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB

Einar Lies raljerende kommentar mangler prinsipielle overveielser og utelater nødvendig historisk innsikt.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Tros- og livssynsfeltet i Norge har stor samfunnsmessig betydning, både for dem som tror og de som ikke tror. Fortsatt stabil offentlig støtte til feltet er derfor i fellesskapets interesse.

Men finansieringen av tro og livssyn er kommet under debatt. Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet har varslet drastiske kutt. Det utfordrer bærekraften på dette samfunnsområdet.

Professor i økonomisk historie Einar Lies raljerende kommentar om tros- og livssynsfinansieringen i Norge mangler prinsipielle overveielser og utelater nødvendig historisk innsikt (Aftenposten 25. november).

Tro og forankring

Nasjonaljubileet Norge i tusen år setter søkelyset på hvordan tro og livssyn påvirker samfunnet gjennom skiftende tider. Religiøse strømninger, ideer og brytninger har alltid bidratt til både å forankre og utfordre gjeldende rettsforståelse og samfunnsorden.

Kristendom preger oss som nasjon. I generasjon etter generasjon har folk i dette landet feiret sine nyfødte, fått sin overgang til voksenlivet bekreftet og kjærligheten velsignet i et lokalt gudshus innviet til livets store anledninger. Der har vi også sørget over våre døde og fulgt dem ut til det siste hvilestedet.

I sorg, krig og krise søker vi fellesskap. Det skjer fortsatt ved klokkeringing og lystenning, ved bønn, ritualer og sang. Historisk har dette skjedd i en kristen ramme, men ikke bare der. De hellige ordenes virkekraft har ligget både i tilslutningen til og kritikken av dem.

Lekmannsbevegelse, dissentermenigheter og modige kvekere, jøder og fritenkere har bidratt til å kjempe frem tros- og livssynsfrihet og alminnelige borgerrettigheter.

Livssynsmangfold og samfunnskvalitet

Den norske befolkningen er mer livssynsmangfoldig enn før. Andelen som tilhører Den norske kirke, er nå rundt 63 prosent. Det utgjør fortsatt godt over 3,4 millioner mennesker. Et økende antall tilhører andre tros- og livssynssamfunn, religiøse og sekulære.

Dette betyr ikke at tros- og livssynsfeltet mister sin samfunnsmessige betydning. Tvert imot. Hvordan vi lever sammen, med tro og ulik tro, eller uten tro, er et kjernespørsmål for kvaliteten i samfunnet vårt.

Tros- og livssynsfeltet er en uunnværlig brikke i samfunnets etiske infrastruktur. Det representerer, i sitt mangfold og som helhet, et rom – mange rom – for å utvikle eksistensiell beredskap og kollektiv dømmekraft.

Behovet for å stille de store spørsmålene – om håp, om mening, om lidelse, livsmot og tilhørighet – forsvinner ikke med modernitet eller digitale fremskritt. Sjelden ser vi det så tydelig som i urolige tider som nå: Ethvert samfunn trenger verdimessige ankerfester, en grunnmur som kan tåle kraftige brytninger og motvinder.

Her hører både majoriteten og minoritetene med.

Livssynsåpent samfunn

Derfor er visjonen om et livssynsåpent samfunn det nye grunnlaget for tros- og livssynspolitikken (jf. utredningen NOU 2013:1). Både forrige og nåværende regjering har forpliktet seg til denne modellen, som kombinerer aktiv offentlig støtte til tros- og livssynsfeltet med forpliktelse på likebehandling av ulike livssyn.

Den norske kirke står naturligvis fortsatt sentralt i dette – i kraft av historie, spor i kultur og samfunn og størrelse. Der den tidligere var den norske statens redskap på tros- og livssynsfeltet, er kirken nå fristilt. Men Grunnloven gir den en fortsatt rolle som Norges folkekirke.

Derfor er det fint å erfare at statskirkens gamle ordninger nå er blitt en døråpner for andre tros- og livssynssamfunn. Det viser Samarbeidsrådet for tro og livssyns dialogpris som nylig ble delt ut til Preste- og samtaletjenesten ved St. Olavs hospital, Forsvarets tros- og livssynskorps og Livssynsåpent samtalesenter ved Universitetet i Oslo.

Når den samme grunnlovsparagrafen (§16) forplikter staten på å understøtte kirken «som sådan» og de andre tros- og livssynssamfunnene «på lik linje», har dette både historiske og prinsipielle grunner.

De historiske grunnene er blant annet at staten ved reformasjonen ble kirkestyre. Den «tok» alt som da var kirkens, mot at den også overtok det fulle ansvaret for at kirken ble satt i stand til å gjennomføre sitt oppdrag i folket. Den aktivt støttende tros- og livssynspolitikken i Norge må forstås mot dette historiske bakteppet.

Borgerrettigheter og fellesverdier

Samtidig har denne støtten en prinsipiell begrunnelse. Staten har ansvar for å beskytte borgernes grunnleggende menneskerettigheter. Det gjelder også retten til tro og livssyn. I et velferdssamfunn som vårt, der staten ikke bare har en minimalistisk «nattvekter-rolle», betyr dette naturligvis også å sørge for materielle vilkår for disse rettighetene.

Konkret innebærer dette tros- og livssynstjenester i offentlige institusjoner som helsevesenet, kriminalomsorgen og Forsvaret. Og det er grunnlaget for den generelle offentlige støtten til tros- og livssynssamfunnene.

Einar Lie drøfter ikke hvilket ansvar staten har på tros- og livssynsfeltet ut fra Grunnloven, denne historien eller borgernes rettigheter. Han synes heller ikke å se de umistelige fellesverdiene som daglig holdes oppe – i tilslutning og kritikk, kollektivt og personlig – av aktørene på dette området.

I stedet krydrer han fremstillingen med marginale og eksotiske fenomener på livssynsfeltet og fremstiller det som et «Harry Potter-aktig landskap».

Lie bommer også når han underkjenner tros- og livssynssamfunnenes betydning som samfunnslim. Her skapes rom for tro og arenaer for fellesskap og nettverk. Både enkeltvis og samlet representerer disse fortsatt en betydelig samfunnsskapende kraft som bygger tillit mellom folk.

Bevare tilliten

Samfunnet trenger verdimessig infrastruktur og sterke fellesskap for å bevare tilliten. En fortsatt sterk, offentlig finansiering av tros- og livssynssamfunn vil være et viktig bidrag til utvikling av fortsatt gode lokalsamfunn i Norge.

Finansieringen av tros- og livssynsfeltet vedlikeholder verdigrunnlaget, viderefører lange historiske linjer og sikrer alles rett til å bli behandlet likt, uavhengig av tro eller livssyn – slik Grunnloven slår fast.

Dette hverken kan eller bør man se bort fra, når morgendagens ordninger for tros- og livssynsfeltet skal skisseres.