Du bommer, Peter Frølich. Fengsel fungerer dårlig for ungdom.

Peter Frølich (bildet) i Høyre vil ha strenge straffer og låse bort unge lovbrytere. Det høres handlekraftig ut, men er farlig forenklet, skriver Mudassar Mehmood. Foto: Gorm Kallestad, NTB

Strengere straffer for unge lovbrytere høres handlekraftig ut, men er en farlig vei å gå.

Få temaer skaper mer debatt enn ungdomskriminalitet. Det merker jeg hver gang jeg skriver om det. Engasjementet er stort, og det er bra. Men vi må også ta neste steg: bli mer konkrete, mer ærlige og mer ansvarlige.

Farlig forenkling

Mye av denne debatten blir altfor svart-hvitt. Politikere og medier bidrar til å skape et kunstig skille: Enten er du for forebygging, eller for politi og straff. Vi trenger begge deler, men vi må forstå forskjellen: Det ene er brannslukking, det andre er brannforebygging.

Peter Frølich i Høyre vil ha strengere straffer og låse bort unge lovbrytere. Det høres handlekraftig ut, men er en farlig forenkling. Jeg har jobbet både i fengsel og tett på ungdom med vonde liv. Jeg vet hva jeg snakker om.

Ja, noen må avskjermes. Men hvis vi ønsker færre ofre og tryggere gater, må vi gjøre mer enn å reagere. Vi må forstå og forebygge.

Fengsel fungerer dårlig

Internasjonale studier peker på det samme: Ungdom som fengsles, har høyere tilbakefallsrate enn de som møtes med alternative tiltak. Flere skandinaviske evalueringer viser at multisystemisk terapi, familiebaserte tiltak og tett ettervern reduserer tilbakefall med opptil 40–45 prosent.

Derfor fungerer fengsel dårlig for ungdom:

• Fengsel rehabiliterer sjelden. Lav bemanning og dårlig kapasitet gjør at mange unge går ut med nye traumer og tettere bånd til destruktive miljøer.
• En 15-åring i fengsel lærer fort av eldre innsatte. Det som skulle skremme, gir i stedet status og tilhørighet.
• Fengsel fjerner dem fra gaten, men ikke fra smerten.
• Straff alene skaper ikke trygghet. Vi må sikre at unge ikke går bitrere ut av fengsel enn da de kom inn.

Tall fra Justisdepartementet viser at seks av ti unge som dømmes til fengsel, begår nye lovbrudd innen to år.

Danmark senket strafferettsalderen i 2010. Resultatet? Ingen reduksjon i kriminaliteten, men høyere kostnader og økt tilbakefall.

Hva virker?

Vi må også forstå ungdomshjernen. Impulskontroll og konsekvenstenkning utvikles fortsatt i tenårene. Dette er ikke unnskyldninger – det er biologi. Derfor virker trusler om straff sjelden preventivt. De trenger retning, ikke bare reaksjon.

Så hva virker?

Tverrfaglig oppfølging i skole, fritid og hjem. Rask innsats når ungdom slutter på skolen. Tiltak som kombinerer grensesetting og støtte. Disse er ofte underfinansierte og kortvarige. Vi hadde kommet lenger med:

• Tidlig oppfølging av unge som faller ut av skolen.
• Flere voksne i systemet som faktisk møter ungdom der de er, ikke bare gjennom skjemaer.
• Lokale, langsiktige tiltak – ikke tilfeldige, tidsavgrensede prosjekter.

På tide å lytte

Mange ungdommer som havner i en kriminell løpebane, har levd i utenforskap lenge før første lovbrudd. Og mens hjelpeapparatet vurderte tiltak, sto andre miljøer klare. Destruktive miljøer som tilbød ungdommene respekt, tilhørighet og raske penger.

Frølichs forslag gir følelsen av handlekraft, men skaper en falsk trygghet. Det flytter fokuset bort fra det som faktisk virker. Hvis vi virkelig vil gjøre noe med ungdomskriminalitet, må vi slutte å rope – og begynne å lytte.