Dødshjelp ute av kontroll?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Anna Kirah, styreleder i Foreningen retten til en verdig død, kritiserer i Aftenposten 8. november kronikken som ble skrevet av oss og 50 fagfolk som jobber med lindrende behandling av alvorlig syke og døende pasienter.

Vi mener faglige premisser må ligge til grunn for debatten om dødshjelp i Norge, og så kan den politiske debatten handle om hvordan vi skal vekte ulike verdier og hensyn, og hvordan en eventuell legalisering skal se ut.

Kirahs fremstilling av meningsmålinger blant leger og folk flest er misvisende. Selv om 70 prosent av respondentene er «positive» til dødshjelp, er færre for å legalisere det. En stor andel av befolkningen ser positive og negative sider ved dødshjelp og er opptatt av nøyaktig hva slags dødshjelp det er snakk om, og hvilke sikkerhetsmekanismer som kan etableres.

Kirah nevner kun ett tilfelle blant 13.000 dødshjelpstilfeller i Canada der pasienten er blitt utsatt for press. Canadiske medier har siden legaliseringen i 2016 rapportert om tallrike slike saker. Leger som selv utøver dødshjelp i Canada, er bekymret over utviklingen, som beskrevet i en reportasje i AP News.

Mest bekymringsfullt er at canadiske myndigheter ikke har noen oversikt over dette. De har satt i gang en prosess de ikke lenger kontrollerer.

En årlig økning i antall eutanasitilfeller i Nederland på 10–15 prosent bekymrer ikke Kirah. Men norske lovgivere, som dødshjelpstilhenger Bård Hoksrud (Frp), ser for seg dødshjelp som noe som kun skal brukes i spesielle tilfeller. Da bør han få vite at omfanget av dødshjelp i Nederland ville tilsvart rundt 2500 norske tilfeller årlig.

Det er blitt en vanlig måte å dø på. Er det dette Frp ønsker? Hvis ikke, må man finne bedre måter å avgrense dødshjelpen på enn hva Nederland har klart.

Kirah snakker om autoritære leger og har ikke tiltro til det vi skriver. Paradokset er at hun ønsker en ordning der leger, som oss, vil få enorm makt til å bestemme over pasienters skjebner – om de skal få dø, eller om de må leve videre.

Hvorfor gi leger slik makt hvis hun ikke stoler på oss?