Dette skjer fordi film­stjernene har fått mindre makt

Hvis jeg var skuespiller Cynthia Erivo, ville jeg brent alle grønne plagg jeg eide når «Wicked» en gang ferdig på kino.

I storfilmen, som har norsk kinopremiere denne helgen, spiller Erivo heksen Elphaba. I tillegg til det klassiske hekseutstyret, du vet, sort kappe, spiss hatt, er Elphaba grønn i ansiktet. Filmen er basert på musikalen ved samme navn fra 2003, som igjen er en lek med rollefigurene fra klassikeren «Trollmannen fra Oz».

Og hvis du har svingt innom internett på noe tidspunkt det siste året, vil du, mellom analyser av det amerikanske valget og klager over X, ha sett bilder av Erivo og popstjernen Ariana Grande, som spiller den gode heksen Glinda. De er som regel på den røde løperen, de går som regel arm i arm. Og de er nesten uten unntak kledd i henholdsvis grønt og rosa.

Erivo og Grande er en del av en trend som de senere årene har fått den røde løperen til å minne stadig mer om et karneval. Den ene etter den andre store stjernen stiller opp i plagg som er tydelig forbundet med handlingen i filmen, og som iblant kan minne om de faktiske kostymene.

Forståsegpåerne har for lengst begynt å gjespe.

De applauderte da skuespillerne i «Black Panther» inntok den røde løperen i fargesterke, afrofuturistiske antrekk, som et nikk til estetikken i filmen.

De bladde henrykt opp i historiebøkene da Margot Robbie gjenskapte det ene klassiske Barbie-antrekket etter det andre på Barbie-filmens premierer. De dånte da Zendaya promoterte «Dune 2» i en slags romrustning fra Thierry Mugler, som en hyllest til science fiction-sjangeren.

Men da samme dame stilte med tennisballer spiddet på stiletthælene i forbindelse med «Challengers», begynte en viss kjedsomhet å sige innover publikum. Det hadde ikke bare å gjøre med at filmstjerner kledde seg mer og mer som rollen de spilte i forskjellige filmer.

Det var også fordi antrekkene ble mer og mer bokstavelige. De føltes ikke lenger som tolkninger av et tema eller en stil, men mer av en parade av kostymer og rekvisitter som ikke føltes fryktelig fasjonable.

Når det har blitt slik, er det først og fremst fordi det er effektiv markedsføring. Hvis Erivo og Grande hadde posert i hver sin klassiske ballkjole, ville du være nødt til å lese bildeteksten for å vite hvilken film de promoterte. Slik det har vært det siste året, har du bare trengt å kaste et trett blikk på kjolene deres for å vite hvorfor de er ute og svinger seg i kveld igjen.

Og ikke bare det. Den grønne og den rosa kjolen blir også en illustrasjon på en fundamental forandring i filmbransjen.

For ikke lenge siden var filmstjernene tunge aktører i Hollywood. De største av dem kunne sørge for at en film fikk grønt lys og finansiering bare ved å si ja til en rolle. De kunne be om enorme honorarer, og de var nært forbundet med filmsjangeren de foretrakk.

Publikum strømmet til kinosalen for å se en Julia Roberts-film eller en George Clooney-film. Så du Meg Ryan på en plakat, var det vanligvis snakk om kyssing. Var det Bruce Willis som myste mot deg, var det slåssing. Det vil si, slik var det helt frem til stjernen ble voksen og vel så det, tok en uventet, uglamorøs rolle og begynte å fiske etter en Oscar-nominasjon.

I dag har ikke filmstjerner den makten. Ikke til å trekke penger, og ikke til å trekke folk. Enkeltstående komedier og dramaer lages nå like ofte for strømming som for kinopremiere.

Kinoen har blitt et tempel for franchisen, for det allerede eksisterende universet av rollefigurer og historietråder som du alltids kan få publikum til å være med på en gang til.

Det er uenighet om akkurat når det ble sånn. Men mange peker på den eventyrlige suksessen til «Iron-Man» i 2008, som gjorde at Disney kjøpte Marvel-universet og begynte å pumpe ut superhelteventyr.

Verdens mest berømte skuespillere har stått på rollelisten i Marvel-filmene, og lignende verk. Men de er underordnet det store narrativet, «the intellectual property» eller IP.

De store studioene har mer lyst til å bruke penger på å overgå konkurrenten i å lage spesialeffekter enn på å honorere overbetalte kjendiser som uansett ikke er de trekkplastrene de pleide å være.

På den ene side er det gøy på en litt barnslig måte når den røde løperen blir en temafest. Det er som om skuespillerne begynner jobben med å trekke deg inn i fortellingen før premieren, ofte lenge før premieren. Antrekkene er også, på sitt beste, en fortolkning av filmen, samme historie fortalt på et annet språk, nemlig motens.

På den annen side kan det forstås som bare barnslig. Skuespillerne kan bli seende ut som unger som leker at de er hekser og tennisstjerner, snarere enn utøvere av et bestemt yrke som er på et svært høyt nivå i sin bransje. Og det hele blir fort litt gimmickaktig.

Men det kan også fremstå som en naturlig konsekvens av bransjen slik den har blitt når du knapt kan se Cynthia Erivo eller Ariana Grande uten at det smeller i grønt og rosa. For det er «Wicked»-filmen, og universet og historien som hører med, som egentlig går på den røde løperen. Snarere enn de to skuespillerne.