3 hours ago
5
Foto: Andrew Harnik, AP/NTBSelvsagt er dagens vestlige vergemål for Ukraina – det er rett og slett en fredsskapende «konvoi».
Publisert: 24.11.2024 21:00
Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.
Etter andre verdenskrig og i perioden da Stalins imperium vokste frem, lanserte myndighetene i USA, med utenriksminister George Marshall i spissen, målet om å bygge opp Vest-Europa til en forpost i kampen mot den kommunistiske autoritarismen.
Et betydelig bidrag
Dette omfattende og ytterst verdifulle foretaket ble vellykket, og i mange år la det grunnlaget for det internasjonale samfunnet på den vestlige halvkule. Det ble også et betydelig bidrag til den frie verdens seier i den kalde krigen.
På denne måten kunne de landene som vant andre verdenskrig – disse «fire politibetjenter», som president Franklin D. Roosevelt så for seg, ha kontrollert sine deler av jordkloden.
Selvsagt er dagens vestlige vergemål for Ukraina – det er rett og slett en fredsskapende «konvoi» – i likhet med den som beskyttet sivile skip med humanitær hjelp under andre verdenskrig. En «konvoi» som støtter Ukraina på alle mulige måter i kampen mot den russiske aggressoren. Og likevel eksisterer det en oppfatning i Ukraina om at «konvoien har gått lei».
Vesten «forråder» Ukraina
Det snakkes ikke åpent om dette, enda det vanskelig kan unngås å legge merke til det, i alle fall om man går ut fra erklæringer fra ledere i vestlige land.
Man husker uttalelsen fra paven i Roma om at «den sterkeste er den som har mot til å heise det hvite flagget», USAs nyvalgte president Donald Trumps holdning angående Ukraina («Ukraina er borte, det er ikke Ukraina lenger») og utsagnet fra Tsjekkias president Petr Pavel om at krigen ikke kan ta slutt uten at Ukraina avstår territorium.
Det er utvilsomt ikke alle her i verden som tenker slik om situasjonen i Ukraina.
Men hva tenker (og sier) folk om dette i Ukraina?
Det sirkulerer en oppfatning blant folk om at Vesten ganske enkelt «forråder» Ukraina, «gir Ukraina sparken», når de foreslår å slutte fred med Russland og som en del av det miste territorier som okkupanten har invadert og tatt kontroll over.
Fravær av filtre
«Dere har vel lagt merke til at USA og Europa har sluttet å gi oss våpen i samme mengde som før. Til gjengjeld prøver de å overtale oss til å gi avkall på territorier. Var det dette som var planen? Er det hjelpen vi får?» – slik er refrenget av meninger i sosiale medier i dagens Ukraina.
For sosiale medier betyr fravær av filtre. I sosiale medier sier folk det samme som på kjøkkenet, i en kø eller på metroen – de snakker om det de ser, det offisielle myndigheter ikke ønsker å snakke om.
De vil ikke det, for de er redde for ikke å få neste runde med vestlig hjelp. Samtidig tar de imot alt de får, og det er ikke lite som blir gitt.
Antagelig er det på grunn av en slik simulering av en «fredelig» virkelighet, som erstatter krigsvirkeligheten, at folks tillit til myndighetene, som alltid, er liten. Dette gjelder til og med om man nevner hvordan myndighetene støtter opp under skjønnhet og komfort her i Kharkiv, byen ved fronten, som jevnlig blir bombet og beskutt av den russiske hæren.
Er det virkelig bare det byens borgere er opptatt av? Støtte for en komfortsone, ikke krigen? Kan det ikke føre til at det dannes en oppfatning om Kharkiv som en by der man bare venter på at russerne skal komme, mens man er opptatt av å ta vare på det vakre?
Forsøker å skjønnmale virkeligheten
Det innbyggerne egentlig trenger, er ikke komfort, men å redde livet – luftvern, bomberom og andre elementer i krigstid, ikke fredstid. «Når byrådspolitikerne fortsetter å gjøre seg til for verden og lukker øynene for de virkelig sentrale problemene» – nettopp slik reagerer kharkivboerne i sosiale medier på alle myndighetenes forsøk på å skjønnmale virkeligheten.
Eller er det slik at myndighetene vet best hvordan folket har begynt å leve «bedre og muntrere», som det lød i Stalin-tidens slagord?
Det er for øvrig nettopp i dette den ligger, den frie presses evne til å fange opp og kritisere det som skjer i en epoke med stadig økende kynisme, vold og ideologisk passivitet, og det er i den frie presse jeg publiserer disse kommentarene. I en epoke da det bare er det frie ord – uavhengig av en hvilken som helst «konvoi» – som kan fortsette å være uovervinnelig.
Det er verre at majoriteten av ukrainerne gradvis venner seg til en slik fryktelig, «ufri» situasjon. Her er forskjellen mellom det «europeiske» og det «ukrainske» livet av og til ganske enkelt slående. «Pas de soucis» («Det går helt fint»), som man i Frankrike sier til en ukrainsk flyktning hvis hun avslår en eller annen form for hjelp (som hun ikke har behov for).
Enten det er matvarer som har passert holdbarhetsdatoen, eller arbeid hun blir tilbudt av sosiale tjenester, men som ikke passer for henne.
Bare frykten er tilbake
Akkurat det samme – «Det går helt fint» – er tittelen på en utstilling ukrainske kunstnere har i Kyiv i dag – og det er den beste illustrasjonen på det jeg har sagt her. Men denne utstillingen handler om grunnleggende andre ting.
Den dreier seg om en verden der vi i Ukraina støter på stadig mer forferdelige utfordringer – krig, sykdom, fattigdom. Kunstnerne åpner et vindu for tilskueren inn i den ukrainske verdenen der krigen er blitt «den nye normalen», der håpet er i ferd med å forsvinne fullstendig, og bare frykten er tilbake. Frykten for at det ikke finnes noen løsning, frykten for sammenbrudd og død.
På den annen side appellerer tittelen «Det går helt fint» til den grenseløse kraften i menneskets ånd, som uaktet alle komplikasjoner er i stand til å forandre verden til det bedre og åpne nye horisonter.
Er det virkelig bare den vestlige «konvoien» som kan ledsage et «amputert» Ukraina inn i en slik «lys fremtid», dit landet allerede ble ført av det sovjetiske regimet, og dit Russland nå holder på å skyve det inn?
Oversatt fra russisk av Marit Bjerkeng
English (US)