Det kunne vært en viktig bok

2 hours ago 2

Så mye snakk det er om at folk ikke lenger leser bøker. Men denne uka har vist at bøker fortsatt kan være eksplosive. Boka «Partiet» har blitt revet i fillebiter, litt og litt, dag etter dag.

fredag 27. september kl. 20:49

Historien om hva som har skjedd i Arbeiderpartiet de siste ti årene er norgeshistorie. En maktbastion har forvitret sakte. Det er akkurat slikt politisk journalistikk skal handle om.

Å forstå hvordan makt forflyttes, hvordan et parti mister grepet på egne velgere, hvordan de mektigste politiske lederne fungerer. De lange linjene og det større bildet kan bli borte i det daglige nyhetskoket.

Boka «Partiet» av journalistene Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant skulle være en viktig fortelling om Arbeiderpartiet. Den har istedenfor blitt en sørgelig oppvisning i hva politisk journalistikk ikke skal være.

Det er triste greier.

Politiske kommentatorer fra en drøss av norske medier gått hardt ut mot boken. Det har vært nødvendig.

Problemet er ikke at den har slagside. Det kan leseren gjøre seg opp sin egen mening om.

Men forfatterne står fast ved at metoden de har brukt er god. Det er den ikke.

Vi gjør alle feil. Jeg gremmes av dem jeg har gjort selv. Eneste trøst er at det er de man lærer mest av. Som kong Haakon skal ha sagt, ifølge Kjetil Østlis biografi om kronprins Haakon: Man lærer av andres feil, men ikke så synderlig meget.

Likevel har boken «Partiet» vært en påminner om noen grunnleggende prinsipper i all journalistikk. Det straffer seg å forlate dem.

Etterrettelighet er nødvendig at leseren skal kunne stole på det vi skriver. Feilene som har vært oppdaget i «Partiet» varierer fra små og komiske til mer alvorlige. Men gjør man ikke den jobben godt nok, er det helt umulig å stole på det øvrige innholdet.

Det er særlig viktig når man bruker anonyme kilder. Da er det langt vanskeligere for leseren å undersøke selv.

Anonyme kilder er en nødvendig bestanddel i journalistikken. Det kan være fra tips fra kilder vi snakker med som fører oss til interessante dokumenter, eller at personer blir intervjuet anonymt om alvorlige forhold.

Det beste er å kunne bruke navn og bilde på dem som uttaler seg, men det er ikke alltid mulig. Vesentlig informasjon om hva som skjer i det norske samfunnet går tapt om ikke folk kan fortelle i fortrolighet hva som for eksempel har skjedd i et viktig politisk møte.

Antagelig kan ikke en sannferdig historie om et norsk parti fortelles uten en viss bruk av anonyme kilder.

Men – da krever det en ekstra grundig jobb for å finne ut om det vi får vite stemmer. Det krever arbeid.

Mang en god sak har blitt droppet fordi det ikke har vært mulig å dobbeltsjekke noe en journalist har fått vite.

Kjører man på og publiserer uten å ha gjort den jobben, risikerer man nøyaktig det vi har fått demonstrert denne uka: Påstandene kan vise seg å være feil.

En sentral del av denne jobben er noe av det norske redaksjoner oftest svikter på: «Samtidig imøtegåelse». De som blir anklaget for noe, skal få svare for seg. Det er et godt etisk prinsipp.

Men like viktig: Det er en avgjørende mulighet til å få ryddet feil av veien. Historien om hva som skal ha skjedd kan endre seg når man får høre en andre detaljer om den. Derfor bør den jobben gjøres før man publiserer en sak. Eller en bok.

Forfatterne av «Partiet» har bevisst valgt å ikke la folk få svare på anklagene i boken. Det er ubegripelig.

Når man først bruker anonyme kilder, skal man verne om dem. Kildevern er uhyre viktig i hver enkelt sak. Den som blir lovet anonymitet, skal ikke risikere å bli avslørt som kilde i etterkant.

Men gjør man en dårlig jobb her, setter man ikke bare den enkelte kilden i en vanskelig situasjon. Man risikerer også at fremtidige kilder vegrer seg for å snakke med journalister. I så fall mister man mulighet til å avdekke forhold som folk bør få vite om.

Det absurde med boken «Partiet» er at forfatterne har tatt noen metodiske valg for å beskytte kildene sine. Samtidig gjør forfatterne en slett jobb med å dekke over hvem kildene kan være. Og etter at boka var publisert, uttalte Steinar Suvatne følgende til Aftenposten : «Vi har allerede opplevd at folk rykker ut og sier noe annet offentlig enn hva de har sagt anonymt til oss».

På det tidspunktet var det få som hadde kommentert boken offentlig. At en av kildene i boken har fortalt én ting til forfatterne, og en annen ting offentlig etterpå, er på ingen måte god nok grunn for å avsløre kilder.

Det aller svakeste forsvaret som har kommet fra forfatterne er at andre journalister også har gjort feil. Det har vi alle. Og nye feil vil komme.

Men ved late som om dårlig håndverk er anstendig journalistikk, drar de norsk politisk journalistikk ned i søla på en måte mine kolleger ikke fortjener.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article