Det handler om Sps sjel

Rent saklig er det liten grunn for Senterpartiet å gi opp regjeringsprosjektet over forslagene som energiminister Terje Aasland og Ap har lagt på regjeringens bord.

De tre EU-direktivene som behandles er med særlig ett unntakI Hurdalsplattformen står det at regjeringen vil fjerne ordningen med såkalte opprinnelsesgarantier. Det vil ikke være mulig etter innføringen av fornybardirektivet. blitt en del av norsk politisk praksis allerede, og selv sentrale Sp-kilder omtaler dem i svært neddempede ordelag.

Enda viktigere: De tre har ingen innvirkning på det som har plaget regjeringen som en mare i tre år: De uforutsigbare strømprisene.

Sp er sammen med Ap og Høyre det mest maktorienterte partiet i Norge, og det er omforent stemning blant partiets tillitsvalgte om at de har oppnådd svært solide seiere i regjeringen – også på energiområdet.

Sp kan kunsten å inngå mjuke kompromisser for å sikre gardsdriften videre.

Likevel, altså, er disse tre direktivene – fornybardirektivet, bygningsdirektivet og direktivet om energieffektivisering – nok til at hardt er satt mot hardt, og med det et farvel til taburettene, statsrådsbilene og den avgjørende hånden på rattet i saker som er svært viktige for partiet.

Det er snålt, nesten mystisk.

BROKEN BROMANCE? Eller vil Støre og Vedum løse floken? Foto: Tore Kristiansen / VG

Men samtidig også veldig forståelig. Det handler nemlig om identitet, for ikke å si eksistensgrunnlag. For Senterpartiet er EU-saken altoverskyggende.

Å diskutere EU-medlemskap med Sp-folk er egentlig nytteløst. EU-motstanden er «doksisk»det sosiologiske begrepet "doxa" er den underforståtte delen av kulturen som ikke gjøres til gjenstand for debatt. for partiet, altså noe som tas helt for gitt. Akkurat slik troen på Gud er det i KrF.

At den geopolitiske situasjonen har endret seg på fundamentalt vis de siste tre årene, har ingenting å si. Sp er et nei-parti. Ferdig snakket.

Det skriver jeg ikke for å gjøre narr av Senterpartiet. Tvert i mot: Dette mener de, helt, fullt og fast.

Selv de av oss som mener at forestillingen om «annerledeslandet» er både ugrei og usann, må ha respekt for at dette er sydd inn i Sp-sjela.

Det som nå ser ut til å sprenge Ap/Sp-regjeringen kommer ikke som en overraskelse på noen. De har visst dette helt siden Hurdal: Går Ap inn for energimarkedspakken, så går Sp ut av regjeringen.

De to partiene er fundamentalt uenige om Norges tilknytning til Europa. Sp er ikke bare mot EU-medlemskap. De er mot EØS-avtalen, selv om de godtok på Hurdal at avtalen ligger fast.

Der Sp mener at vi gir fra oss noe, mener Ap at vi tar del i noe. Det er to vidt forskjellige politiske verdenssyn som ikke lar seg kombinere når det virkelig drar seg til.

Og det gjør det nå. Ikke uten grunn ser Sp på innføringen av de «snille» direktivene som såkalt «salamitaktikk» fra Aps side. Litt etter litt skal vi lirkes stadig tettere på EU.

Når Terje Aasland sier at det ikke er noen automatikk i at vi skal godta de andre direktivene i «pakken» fra EU, så vet alle at det er det som på fotballspråket kalles «filming».

EØS-avtalen er ingen tapas-meny der vi kan plukke litt her og der, og bare det som smaker godt. Gjennom EØS er vi en del av EUs indre marked, og da må vi forholde oss til reglene som gjelder.

Siden vi ikke er medlem, har vi ingen påvirkning på utformingen av forordningene og direktivene som vedtas i EU. Vi må godta dem, nærmest uten å mukke.

Jo da, det er en form for reservasjonsrett i avtalen, men for EU er det naturligvis uaktuelt å la Norge plukke kirsebær fra EU-spisekartet.

Alle EØS-relevante saker må saksbehandles på vanlig måte, men så lenge vi har påtatt oss forpliktelsene som ligger i avtalen, så er handlingsrommet i realiteten veldig veldig lite.

STÅR PÅ SITT: Energiminister Terje Aasland (Ap) Foto: Helge Mikalsen / VG

Det burde Ap vært ærligere på, og mer enn det: Mer offensive.

EØS tjener Norge svært godt. Regjeringens egen EØS-utredning viste at det ikke finnes realistiske alternativer utenom fullt medlemskap.

Å sette EØS i spill gjennom bevisst å trenere implementering av direktiver, vil være svært skadelig for norske interesser.

Mange i Sp river seg i håret over det de mener er Aps forserte innføring av de tre direktivene. De håpet i det lengste at Aps bakland ville såpass sende sterke signaler om at saken er elendig, også for Ap, og spesielt nå.

Men Støre og særlig Aasland står på sitt, og det samme gjør Sps stortingsgruppe med en fast bestemt Marit Arnstad i spissen. Dermed kan en «Sprexit» bli uunngåelig, uansett om begge parter inntil videre bedyrer det motsatte.

Med mindre den genuint søte bromancen mellom Støre og Vedum er så intens at ingen av dem kan se for seg en tilværelse uten den andre; noe som kan åpne for en forbløffende overenskomst i sekundene før det store krasjet.

Men regjeringen er sliten. Partiene er slitne. De fristes av politisk nullstilling åtte måneder før et valg som per nå ser tapt ut for dem begge. Ap kan regjere alene, mens Sp skjerper tonen på Stortinget.

Svaret får vi trolig om kort tid.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.