Det finnes mange historier som Sørloths. Men de preller av på miljøer som kun jager seiere her og nå.

Presset mellom klubb, forbund og idrettsskole øker, og resultatjaget kommer stadig tidligere, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Ørn E. Borgen, NTB

I pubertetens vekstspurt tåler ikke kroppen samme totalbelastning som før. Vi snakker daglig med bekymrede elever og foreldre.

Hverdagen for dagens idrettsungdom er blitt altfor krevende. Presset mellom klubb, forbund og idrettsskole øker, og resultatjaget kommer stadig tidligere. Som idrettskoordinator ved en idrettsungdomsskole ser jeg daglig hvordan dette går ut over ungdommenes helse og utvikling.

Selv om det kan argumenteres for at vi er en del av problemet, har vi som hovedmål å utvikle robuste utøvere som tåler mye trening senere i karrieren, og å hindre frafall i idretten.

I en tid der rundt 25 prosent av ungdom er overvektige, møter idrettsungdom et helt motsatt problem: Mange utvikler symptomer på tilstanden Relative Energy Deficiency in Sport (REDs). Dette innebærer at man har for lavt energiinntak i forhold til kroppens behov.

Forskningen er tydelig: Treningsmengden blir for stor, for rask og for hyppig for unge kropper som samtidig er i vekst. Likevel møter mange ungdommer en holdning om at «er du ikke på trening, spiller du ikke kamp». Det fungerer – helt til kroppen sier stopp.

Foreldre og ungdom blir overrasket

I pubertetens vekstspurt tåler ikke kroppen samme totalbelastning som før. Belastningsskader kommer tett, og akutte skader oppstår fordi muskler og sener allerede er overarbeidet.

Foreldre og ungdom blir ofte overrasket, men det er vi som voksne som må forstå begrensningene ungdommene ikke selv ser.

Et hovedproblem er at klubbene har en resultatfokusert treningsfilosofi, gjerne med et kortsiktig utviklingsfokus, og man kunne med fordel ha lagt flere ressurser i opplæring på langsiktig utviklingsfokus hos egne trenere.

Mange trenere og foreldre har i tillegg lite kunnskap om ungdomsfysiologi, belastningsstyring og REDs.

Jeg opplever fokuset på resultater som stort: Lag toppes, gode spillere belastes hardt, og hele treningsuken brukes som kampforberedelse.

Individuell utvikling, lek, variasjon og medbestemmelse nedprioriteres – stikk i strid med faglige anbefalinger.

Høy totalbelastning og hektiske hverdager

På skolen forsøker vi å være et kompetansesenter, ikke bare en treningsarena. Vi følger Olympiatoppens og forbundenes retningslinjer og deltar i forskning på idrettsungdom.

Vi snakker daglig med bekymrede elever og foreldre som opplever høy totalbelastning og hektiske hverdager, men som ikke har verktøy eller arena for å si ifra.

Når klubber presser på for mer, tidligere og hardere trening, kommer ungdommene i en skvis der de ikke tør å si nei eller å si ifra når de er slitne. Foreldre blir stående som passive tilskuere fordi idrettsbanen også er deres sosiale møteplass.

Eksempelet Sørloth

Nylig ble Alexander Sørloths utvikling trukket frem som et resultat av nettopp det vi anbefaler: variasjon, lek og lite resultatpress i ung alder. Slike historier finnes det mange av, men de preller av på miljøer som kun jager seiere her og nå.

Vi trenger en tydelig nødbrems. Klubbenes treningskultur må gjennomgås. Trenere må få kompetanseheving. Foreldre må forstå eget ansvar. Og vi må slutte å forveksle barne- og ungdomsidrett med toppidrett.

Hvis vi mener alvor med å utvikle sunne, robuste og langsiktige utøvere, må vi først og fremst sikre at de får lov til å være barn litt lenger.