Den opplagte løsningen for Nationaltheatret er å skille bygningen fra brukeren

1 month ago 9



Det vil ikke mangle på interessenter når den ærverdige gamle bygningen i Spikersuppa en gang blir rehabilitert – til lavest mulig pris, slik at den blir anvendelig, men heller ikke mer, skriver kronikkforfatteren. Foto: Annika Byrde, NTB

Dagens Nationaltheater-kompani må først og fremst sikres et nytt hjem. Et helt eget og nytt hus som kan romme hele driften. For eksempel på Tøyen.

Publisert: 04.12.2024 20:00

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Det ligger en bygning i Spikersuppa i Oslo. Den bærer navnet Nationaltheatret, og den ble bygget for at Norges hovedstad skulle ha et hus for nasjonal scenekunst – slik det allerede fantes i de fleste land det den gang var naturlig å sammenligne seg med. Den ble innviet da Norges fullverdige selvstendighet som nasjon var innen rekkevidde, bare seks år før kong Haakon inntok Slottet.

I dag er den et kulturminne. Rent arkitektonisk er den et viktig monument over en epoke, og i et land som vårt må den regnes som unik. Samtidig har den en plassering og en karakter som bærer viktige vitnesbyrd om vår historie som nasjon. Dessuten har den vært arena for mange større begivenheter i vårt politiske og kulturelle liv – især gjennom sine tre-fire første tiår.

Bygningen er med andre ord bevaringsverdig.

Problemet er at den av både bruker og eier er blitt særs dårlig bevart.

Det akkumulerte vedlikeholds- og moderniseringsetterslepet har derfor nå fått en dramatisk prislapp.

Da det endelig ble grepet ordentlig fatt i saken, rundt 2010, ble kostnaden anslått til ca. trekvart milliarder kroner. Det var imidlertid et beløp eieren – staten – den gang ikke våget å forholde seg til. Et eget «prosjekt» ble derfor opprettet, og en grundigere vurdering ble beordret. Men etter suksessive utredninger er absolutt laveste estimat i dag 2,5 milliarder kroner, og dét kun til det som må kalles en rent bygningsmessig rehabilitering.

Teaterkompani ved samme navn

Brukeren av denne bygningen er teaterkompaniet ved samme navn – Nationaltheatret.

Som en av landets ledende kulturinstitusjoner har dette kompaniet en historie som strekker seg tilbake til 1827. Under navnet Christiania Theater hadde det tilhold på Bankplassen i Kvadraturen.

Det var her de berømte teaterslagene mot dansk scenespråk og danske skuespillere sto, her trådte Henrik Ibsen viktige læreår som kunstnerisk rådgiver, her var Bjørnstjerne Bjørnson sjef, her ble Peer Gynt uroppført, og Bjørnson og Ibsens samtidsdramatikk hadde en dominerende plass på repertoaret. Og ikke minst var dette hjemstavn for de første generasjonene av ikoniske navn i norsk teater.

Men det var først da kompaniet flyttet til sitt nye praktbygg mellom Slottet og Stortinget at det skiftet navn til Nationaltheatret – ikke ulikt Den Norske Opera, som skiftet navn til Den Norske Opera & Ballett ved flyttingen til Bjørvika, nettopp for å signalisere en ny forståelse av sitt oppdrag.

Teatret på Bankplassen ble revet i 1899, så å si i det kompaniet lukket døren etter seg. Vurderingen var åpenbart at dette huset ikke lenger var noe egnet instrument for en tidsmessig scenekunst. Og ikke engang som kulturminne – fredning ble visst ikke engang diskutert.

Sted for et moderne teaterkompani?

Hva så med dagens bygning? Den er fredet. Men er den et blivende sted for et moderne teaterkompani?

Nei, den er jo ikke det.

Det ble ugjendrivelig klart etter hvert som Statsbygg gjennomførte sine utredninger, frem til dagens status.

Jo da, det vil kunne spilles teater der. Men skal det gjøres med alle de virkemidler som scenekunst på ypperste nivå i dag har til rådighet, og med tilsvarende tidsmessige publikumsfasiliteter, vil rehabiliteringskostnaden dobles til nærmere 5 milliarder kroner. Og likevel vil det bare kunne spilles på bygningens opprinnelige ene scene.

Det vil ikke lenger være plass til de to mindre scenene, som sikrer den repertoarbredden alle våre andre større teatre har som mulighet (og som for øvrig var en avgjørende grunn til at Den Norske Opera & Ballett måtte ut av det gamle Folketeateret – for å få en Scene 2 og en prøvesalsscene).

Dessuten har en rekke kjernefunksjoner allerede lenge vært lokalisert utenfor huset, primært grunnet dagens krav til sikre og sunne arbeidsforhold, og en rehabilitering vil ikke kunne bringe dem tilbake.

I sum betyr dette at teaterkompaniet nok en gang må flytte – uansett. Med mindre, selvfølgelig, det besluttes å nedskalere driften.

Staten ble frikjent

Denne realiteten ser ikke ut til å ha blitt fullt forstått i debatten vi har hatt i høst, etter at Statsbygg presenterte sitt forslag til en delt løsning mellom Spikersuppa og Tullinløkka, til en samlet kostnad på nærmere 10 milliarder kroner.

Og aller tydeligst ble jo dét da finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) nokså uanmeldt kom på banen: Han mente at prosjektet fikk greie seg med 3 milliarder kroner («kanskje litt mer»), og at dét lot seg gjøre så lenge man holdt det viktigste for øyet, nemlig rehabiliteringen av et kulturminne.

At hans regjeringskollega i kulturdepartementet, Lubna Jaffery (Ap), i så fall hadde måttet tegne opp en helt ny driftsmodell – for ikke å si et nytt oppdrag – for teaterkompaniet, ble strengt tatt ikke noe tema.

I stedet gjøv de ivrigste debattantene løs på teaterets ledelse og styre, som de mente måtte ha vært i stand til selv å presentere fellesskapet for en mer «realistisk» løsning.

Vedums utspill sørget med andre ord for at staten som eier, finansiør, premissgiver og utreder ble frikjent.

Nationaltheatret har seg selv å takke

Nå skal det sies at Nationaltheatret i noe monn har seg selv å takke for motviljen de møter.

Gjennom årene har kompaniet ofte nok oppført seg som gjøkungen i norsk teater, som gjerne har påberopt seg de største budsjettøkningene og tatt en prioritert plass for gitt.

Hvorfor skulle de da nå, nok en gang, dra av gårde med en kjempepott, i en epoke der norsk kulturliv opplever sine vilkår som et lotteri helt uten vinnere?

Vel, dersom det fortsatt dreiet seg om trekvart milliarder kroner, ville dette spørsmålet vært gyldig. Da kunne svaret vært et krav om at teateret løste problemet selv, for eksempel med en kombinasjon av tilskudd og lån, der kompaniet måtte bidra synlig med å sette tæring etter næring, slik så mange av våre institusjoner har måttet, enten det har dreid seg om nybygg eller rehabilitering.

Det ville gå ut over driften i mange år fremover. Men det ville ikke gått ut over andre, slik mange nå – og selvfølgelig med rette – frykter denne saken vil.

Et helt eget og nytt hus

Men nå står vi nå der. Eller: her – hvor fellesskapet har en bygning vi må ivareta, og hvor et teaterkompani med røtter tilbake til Wergeland trenger et fullverdig, moderne instrument for sin kunstneriske aktivitet.

Den opplagte løsningen må være å ta skrittet fullt ut og skille huset fra brukeren.

Dette er slik danskene til slutt løste den tilsvarende situasjonen på Det kongelige Teater. Etter diverse vidløftige utredninger og deprimerende kostnadsoverslag ble den historiske bygningen på Kongens Nytorv omdøpt til Gamle Scene, mens de tre brukerne – teater-, ballett- og operakompaniet – flyttet inn i nye og moderne scenekunsthus på hver side av kanalen gjennom sentrum.

Gamle Scene brukes i dag både av Det Kongeliges egne, med en blanding av klassiske og kommersielle oppsetninger fra alle de tre kompaniene, og til gjestespill og utstrakt utleie. Men ingen av kompaniene hører hjemme der.

På samme vis må dagens Nationaltheater-kompani først og fremst sikres et nytt hjem. Det er så enkelt som det. Et helt eget og nytt hus som kan romme hele driften. Den såkalt «delte løsningen», med det som i realiteten vil være to biscener på Tullinløkka, har faktisk bare skapt forvirring og dertil anklager om utilbørlig pose-og-sekk-tenkning hos disse bortskjemte teaterfolkene.

Som i Stavanger

I Stavanger ønsker de seg også et helt nytt teater, til tross for at det nåværende teateret er blitt påbygget og ombygget og godt vedlikeholdt like siden 1880, i tillegg til at byen har et nytt og velfungerende konserthus, der det også programmeres mye scenekunst. Dét prosjektet er det nå prinsipiell tilslutning til fra både statlig og regionalt hold, og planleggingen er i gang.

Med befolkningsgrunnlaget in mente er det egentlig det samme det ville være snakk om med et nytt teaterhus i Oslo.

Og for enkelhets skyld kunne det rett og slett kalles Nye Nationaltheatret. Med mindre kompaniet burde legge bak seg denne utdaterte ideen om et eksklusivt nasjonsbyggende oppdrag, da.

Slik danskene bruker sin Gamle Scene

Når så den ærverdige gamle bygningen i Spikersuppa en gang blir rehabilitert – til lavest mulige pris, slik at den blir anvendelig, men heller ikke mer – vil den kunne brukes slik danskene bruker sin Gamle Scene. Og, ja, det logiske ville også være å kalle den nettopp Gamle Scene.

Det vil ikke mangle på interessenter. Både beliggenheten og bygningens karakter gjør den attraktiv som arena for både private og offentlige aktører. For eksempel har både Nasjonaloperaen og Nasjonalballetten produksjoner de ikke får fullt utnyttet i Bjørvika. Og som hjemstavn for Ibsenfestivalen vil den jo være det opplagte valget. Programmeringen vil heller ikke måtte begrense seg til scenekunst.

Og selvfølgelig vil det hvert år være et innslag av egnede oppsetninger fra Nye Nationaltheatret.

For eksempel Tøyen

Da gjenstår bare den norske spesialdistansen i saker som dette – hvor skal det nye teateret ligge?

Slik ferden fra Bankplassen til Spikersuppa i sin tid var del av et byplanprosjekt med et nytt sentrum på vestkanten, er byens tyngdepunkt nå på vei østover.

Der ligger for eksempel Tøyen. Der er det plass, der har byen sitt største trafikknutepunkt etter Oslo S, og der kan det også bygges uten å måtte stenge ned nåværende sentrum (slik Vedum mente var et tungt argument mot Tullinløkka).

Nei, det er ikke den eneste saliggjørende løsningen. Men hvorfor den ikke var den første Statsbygg ble pålagt å utrede, er det bare kulturministeren som kan svare på. Det var beslutninger hennes to forgjengere traff, som førte oss til Tullinløkka – som etter alle solmerker vil komme til å ha vært en ørkesløs omvei.

Read Entire Article