De vet ikke hvor de skal flykte

3 hours ago 5

Nancy Lystad Herz

Human-Etisk Forbund

Torsdag ettermiddag, i forrige uke:

Hizbollah-lederen skal tale for første gang siden personsøker- og walkietalkieangrepene noen dager tidligere.

«Beklager at jeg er på mobilen», sier jeg til de jeg er sammen med. «Jeg oppdaterer bare Al Jazeera for å se om det blir fullskala krig i Libanon i dag».

På umerkelig vis har dette blitt den nye normalen.

Noen dager tidligere satt jeg på TV2 Nyhetskanalen og diskuterte risikoen for eskalering i Midtøsten. Jeg prøvde å si fornuftige ting, og minne om at også barn og sivile var blant ofrene.

Eskaleringen skjer ikke den torsdagen. Men mandag morgen våkner jeg til meldinger om 100 drepte i Libanon. 274 drepte. 492 drepte. Over 500 drepte. Minst 50 barn. Dødstallene øker fort.

Jeg prøver å komme på noe klokt å si. Men inni meg har noe bristet, og det er ikke så mange ord igjen.

I hvert fall ikke de «fornuftige» ordene om storpolitikk, historie, storkrig, bakkeinvasjon og eskalering.

Jeg har bare de nære ordene igjen: Hjelpeløshet, sorg, uro, sinne og frustrasjon.

Når det snakkes om storkrig lurer jeg på om tanten min kommer til å klare seg. Siden pandemien og eksplosjonen i Beirut i 2020 har søsknene mine og jeg prøvd å støtte henne økonomisk, men hva hjelper vel det hvis bankene stenger eller hun mister livet i kø for å ta ut penger?

Når det snakkes om at vi er «på vei» mot en fullskala krig, lurer jeg på hva mer som skal til. Hvor mange flere må dø for at det skal kalles en krig?

Når det snakkes om flyktningstrømmer, tenker jeg på min venninnes ord: «De vet ikke hvor de skal flykte».

Mandag morgen hadde flere av mine egne slektninger pakket med seg det de kunne og flyktet, sammen med 90 000 andre.

Men hvor er det egentlig trygt å dra?

Hele Libanon er litt større enn Rogaland fylke. Nord til sør i Gaza, hvor de såkalte «trygge» områdene har forskjøvet seg og blitt stadig færre, er litt kortere enn en maraton.

Og når folk spør «hvordan går det med dine», har jeg ikke noe annet svar enn at de fortsatt er i live.

Men å være i live er ikke det samme som å leve.

Som svar på spørsmålet «hvordan går det med deg?», har jeg bare de små ordene igjen: Hjelpeløshet, sorg, uro, sinne og frustrasjon.

Jeg kjenner på hjelpeløshet over å sitte her hjemme i Norge og følge krigen- eller «angrepene» - gjennom skjermen.

Fordi min far flyktet fra borgerkrig da han var 16 år, får jeg leve et annet liv enn mange av mine nærmeste.

Jeg bærer en sorg jeg er usikker på om jeg har rett til. En sorg over en familie jeg aldri har blitt ordentlig kjent med, og et land jeg vokste opp med å lengte til.

En sorg over at menneskeliv – enten det er 40 000 i Gaza i løpet av ett år, 500 i Libanon på ett døgn, eller de over 200 gislene fra Israel – ikke ser ut til å spille noen nevneverdig rolle.

Det er andre verdier som dominerer. Jeg sørger over stedene som bærer minnene mine, og folkene som er den siste tilknytningen jeg har til mitt andre hjemland - som nok en gang får livene sine knust.

Jeg kjenner på en uro som er kroppslig- som gjør meg kvalm. En uro som kommer av å holde pusten - lenge. En angst over om vi har mistet noen – hver gang jeg oppdaterer nettavisene. En uro for hva som kommer.

Jeg føler et sinne, som brenner fra hjertet og ut i hele kroppen. Over at verden lar dette skje. Over at ledere med makt til å stoppe galskapen ikke gjør det. Over tiår etter tiår med okkupasjon og ufrihet.

Og så er det frustrasjon - over at vi risikerer at dette blir normalen. Over at makthaverne ikke ser ut til å skjønne konsekvensene – ikke bare for dem som opplever krigen nå, men også for dem som kommer etter.

Traumer går i arv. Det samme gjør polarisering og dehumanisering.

Det kommer en tid hvor vi må leve sammen. Det blir stadig vanskeligere å se hvordan.

Jeg har ikke så mange ord igjen. Men det er ett – egentlig to – jeg må prøve å hente fram og tørke støv av.

Ordene er (med)menneskelighet.

Vi må bruke vår menneskelighet til å insistere på at det vi er vitne til ikke er normalt. Det gjør Mirjam Berg Abrahamsen, en av stemmene bak «Jødiske stemmer – for rettferdig fred». Det gjør 13 ledere på tvers av norske tros- og livssynssamfunn, når de fordømmer krigen i Gaza, muslimhat, jødehat og forfekter nulltoleranse for vold.

Vi – du og jeg - må bruke vår medmenneskelighet til å stoppe dehumaniseringen. Til å minne om at bak ordene døde, skadde eller kidnappede er det enkeltmennesker. Som er verdt noe. Bare fordi de er mennesker.

Og vi må spørre oss: Hva står igjen etter dette?

Det er de valgene vi tar nå- når vi krever rettferdighet i møte med urettferdighet, fred i møte med krig, frihet i møte med okkupasjon, fellesskap i møte med splittelse- som legger grunnlaget for det som kommer etterpå.

Det må vi - du og jeg - være med på å definere.

Vi kan ikke overlate ansvaret for å bygge opp, til dem som nå river ned.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no. Unge meninger-prosjektet er finansiert med støtte av Stiftelsen Tinius. Les mer.

Read Entire Article