– De karikaturaktige beskrivelsene av innbyggerne i hennes Stavanger gjentar seg i novelle etter novelle

BOK: Stavangerforfatterens nyeste novellesamling er litt for glad i å ta standpunkt, og ikke glad nok i å stille spørsmål.

Kristin Hoffmann er aktuell med novellesamlingen «Ingenting er enkelt i mørket». Foto: Carina Johansen

Kristin Hoffmann: Ingenting er enkelt i mørket. Novellesamling. 133 sider. Pelikanen Forlag

Hvorfor virker deler av den norske samtidslitteraturen å ha satt seg fast i ei bakevje av karikert og moralistisk realisme? Det er spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha lest Stavangerforfatter og -skribent Kristin Hoffmanns nyeste novellesamling.

«Ingenting er enkelt i mørket» føles som en slags forlengelse av Hoffmanns utstrakte kronikkvirksomhet, bare i et annet format. Det er skinner klart igjennom at forfatteren er dyktig med språk, og at hun har et dypt samfunnsengasjement.

I enkelte av novellene evner hun å formidle imponerende mye med forbausende få ord. Hun er stort sett treffsikker på litterær stil og form, men faller kraftig igjennom på innhold og budskap.

Tidvis lykkes Hoffmann med å skape en viss nærhet til karakterene, som i tittelnovellen «Ingenting er enkelt i mørket» (for øvrig min favoritt i samlingen), hvor vi møter to rusavhengige og utforsker det ambivalente forholdet mellom de to, men også her bygges det mye på stereotyper.

Disse karikaturaktige beskrivelsene av innbyggerne i Hoffmanns Stavanger gjentar seg i novelle etter novelle: den nevrotiske kirurgen, den kyniske eiendomsmogulen, den hjelpeløse rusmisbrukeren, syvbarnsmoren som lurer på hva som hadde skjedd om hun hadde valgt annerledes, den ensomme mannen som sliter med å svelge stoltheten.

I Hoffmanns binære verden virker det også som om man enten er en utnytter, eller så er man et samfunnsoffer. Man kan nok argumentere for at verden er litt sånn, og at vi alle passer inn i en eller annen form for stereotype, men det er kanskje ikke sånt det blir skjellsettende litteratur av.

Hoffmann innleder novellesamlingen med et sitat fra den genierklærte novelleforfatteren Raymond Carver, som er kjent for å benytte sparsomhet for å skape dybde. Hoffmanns tilnærming, spesielt på karakternivå, føles mer overfladisk og endimensjonal. Vi får fasit servert rett i fanget når det hadde vært mye mer forløsende å få trekke våre egne slutninger.

Dermed mister flere av karakterene emosjonell dybde og føles ofte som arketyper snarere enn flerdimensjonale mennesker. Nettopp derfor tror jeg denne novellesamlingen passer best for de som setter pris på litt enkel, dyster og håpløs realisme i kortformat, satt til vår alles kjære Stavanger. Det passer jo for så vidt fint, det, nå i mørketiden.