De grønne trærne er en viktig mulighet for økt verdiskaping i skoglandet Norge

Vi etterlyser en klar og langsiktig politikk som gir grunnlag for verdiskaping i Norge.

Norge, vårt Lykkeland, er ikke bare landet hvor ulltøy innerst er universalløsningen. Vi er også verdensmestere i det grønne skiftet, i hvert fall når vi snakker om det. Vi har fått til en imponerende balansekunst: Vi pumper opp olje med den ene hånden, mens vi planlegger et fossilfritt samfunn med den andre. Samtidig lurer vi «litt» på hvor verdiene skal komme fra i framtiden.

Slik vi ser det, tenkes det mindre på hvordan vi kan sikre framtidig verdiskaping basert på det naturlige fortrinnet landet har. Historisk har skogbruk, fiske, vannkraft og skipsnæring stått for grunnlaget. Senere har vi brukt dette grunnlaget til å bygge opp en konkurransedyktig industri. I de siste tiårene har olje- og gassressursene gitt oss eventyrlig rikdom. Lykkelandet Norge har blitt verdensmester i olje- og finansforvaltning, men hva med resten?

Hovedfokuset nå er ensporet. Alle velferdsordningene skal opprettholdes – og det nesten helt uten refleksjon over hvordan dette skal finansieres framover. Eller forresten, vi glemte oljefondet, som da blir vår honningkrukke. Godt at vi ikke må foreta oss noe ennå! Oljefondet er en velsignelse, men også en risiko. Det minner oss om at det å være rik krever ansvar.

Vi blir eldre og færre i arbeid til å finansiere velferdsstaten, for blant annet å sikre ordninger for en befolkning som åpenbart må ha langt svakere helse enn tilfellet er i nabolandene. Samtidig ser vi en kapitalflukt ut av landet. Dette dreier seg ikke om enkeltmennesker og deres eventuelle personlige formuer. Her snakker vi om urovekkende signaler, som sier litt om hvor interessant det er å investere i Norge.

Offentlig konsum og skatteinnretningen vi har, påvirker styringsrenten og investeringsviljen. Det er nødvendig med en politikk som har som mål å legge forholdende til rette for verdiskaping som står seg over tid. Vi har fortsatt naturlige ressurser som kan settes inn. Vi må bruke våre fortrinn.

Råvareprisen på tømmer er for tiden historisk høy. Prisnivået er viktig og nødvendig. Dette fordi det gir grunnlag for investeringer og framtidsrettet skogproduksjon. Trevirke er et fornybart råstoff og etterspørres i økende grad. Vi tror dette vil vedvare. Likevel utfordrer høyere råstoffpriser norsk skogindustri. Dette i et slikt omfang at 2025 trolig blir året som viser hvilken skogindustri som har livets rett i Norge. Rammebetingelsene for næringen er vesentlig endret de siste årene og etterspørselen fra andre deler av samfunnet har virkelig meldt seg på. Det er ikke for verdiskaping og sysselsetting, men av hensyn til natur og biologisk mangfold. Vi er et rikt land. Da kan vi ta oss råd til å gjøre det de fleste andre land ikke kan, å benytte naturressursene bærekraftig til det beste for mennesker. I mange av debattene i Norge om natur og biologisk mangfold, er det nesten som om mennesker ikke er en del av dette.

Selv om vi har råd til mange gode formål nå, må vi være bevisst på konsekvensene på lengre sikt. Vi har også mange flotte planer om grønne arbeidsplasser. Men når vi setter oss ned med regnearkene, ser det ofte ut som verdiskapingen ble borte et sted mellom en offentlig utredning og en pressekonferanse.

Skal vi lykkes med en grønn omstilling, er Norge avhengig av vekst og verdiskaping i næringer som representerer fornybare løsninger. Skognæringen er en av dem. De grønne trærne er en viktig mulighet for økt verdiskaping i skoglandet Norge. I mellomtiden diskuterer vi hvordan vi kan bruke skogen uten å røre den.