Budsjettkutt på Søndre Nordstrand vil koste dyrt: Økt kriminalitet, økt utenforskap og økt bruk av sosialhjelp

Så lenge velferdsstaten gjorde jobben sin, var jeg ikke redd for «svenske tilstander» på Holmlia. Nå er mange bekymret, skriver Olav Elgvin. Bilde fra det lokale barne- og ungdomssenteret. Foto: Siri Øverland Eriksen

Det vil få dramatiske konsekvenser i mange år fremover.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

«Kan vi fortsette å bo her noen år fra nå?»

For et par uker siden fløy tanken gjennom hodet mitt for aller første gang. Det er seks år siden min kone og jeg flyttet til Holmlia i bydel Søndre Nordstrand. Vi planla barn og ville bo i et barnevennlig nabolag. Vi har aldri angret på at vi flyttet hit.

Men kuttene som byrådet i Oslo nå foreslår for bydelen vår, er så dramatiske at jeg for første gang er redd for fremtiden til lokalsamfunnet mitt og menneskene som bor her.

Vi flyttet i 2018, like etter at en 18-åring ble skutt på åpen gate. Det førte til oppstand, besøk av politikere og et folkemøte med Raymond Johansen (Ap) og Sylvi Listhaug (Frp). I tillegg skapte det en svært lokal boligkrise for rekkehus av den litt dyrere typen.

Mennesker i middelklassen med litt penger, som også kunne kjøpe seg bolig andre steder, ble plutselig engstelige for å kjøpe seg hus eller rekkehus på Holmlia. Jeg, derimot, så muligheten for å gjøre et kupp. Da et rekkehus ble ledig i et borettslag som kanskje har den fineste arkitekturen i hele Oslo, med sjøutsikt og nærhet til både skog og sjø og kollektivtilbud, slo vi til.

Jeg var ikke bekymret for integreringen eller fremtiden. Det handlet antagelig om min faglige bakgrunn som samfunns- og integreringsforsker.

Integrering i møte med mennesker og institusjoner

I den politiske debatten i Norge er det mange som har det man litt akademisk kan kalle et «horisontalt» syn på integrering. Da tenker man at integrering for innvandrere og minoritetsgrupper først og fremst skjer gjennom møter med andre mennesker, helst folk i majoritetsbefolkningen. Et slikt syn på integrering kommer for eksempel frem i en tankevekkende kommentar av VGs Shazia Majid om homofiendtlige holdninger på Bjørnholt videregående skole. Den ligger i vår bydel.

«Eksponering til det norske storsamfunnet er den viktigste motgiften», skrev Majid. Og ja, med et slikt syn på integrering ser det unektelig ikke bare lyst ut for en bydel der over 50 prosent av befolkningen har familiebakgrunn fra land utenfor Norge.

Møter mellom mennesker med ulik bakgrunn er viktig, det er det ikke tvil om. Likevel har jeg lenge ment at det er enda viktigere med det man kalle «vertikal» integrering. Det betyr at den viktigste typen integrering ikke skjer i møtene mellom mennesker, men i møte med de offentlige institusjonene.

Skolen lærer ikke bort kun kunnskap, men lærer alle – majoritet som minoritet – hvilke verdier og regler som gjelder i Norge. Barnevernet sikrer at barn i Norge oppdras i tråd med norske lover. Politiet overholder lov og orden. Frivillige organisasjoner som er støttet av det offentlige, bidrar til å hjelpe folk som trenger hjelp.

Selvfølgelig fungerer ikke disse institusjonene alltid perfekt. Men så lenge den norske velferdsstaten var der og gjorde jobben sin, tenkte jeg, var jeg ikke redd for at vi skulle få «svenske tilstander» på Holmlia.

Utviklingen de neste årene ga meg rett.

Fra fremgang og optimisme til alvorlig bekymring

Gjennom en kombinasjon av myke og harde midler gikk utviklingen rett vei.

Politiets innsats bidro til at de kriminelle gjengene på Holmlia fikk vanskeligere for å operere. På den lokale ungdomsskolen fikk man i 2019 opprettet et miljøteam rundt elevene, støttet av midler fra et treårig prosjekt. Resultatet ble at mobbetallene gikk ned, det ble mindre fravær og generelt en positiv utvikling. Holmlia fikk en populær kulturkafé som raskt ble et viktig møtested i nabolaget. Bydelen fikk en politipost på Mortensrud.

Jeg håper fortsatt at jeg vil kunne bo her i mange år fremover, skriver samfunnsforsker og Holmlia-boer Olav Elgvin. Foto: Alf Tore Bergsli, Fafo

Ressurssterke mennesker begynte igjen å flytte hit. Den lokale boligkrisen som bidro at jeg kjøpte rekkehus her, viste seg å ha vært et blaff.

Selvfølgelig finnes det fortsatt utfordringer på Holmlia og Søndre Nordstrand. På ungdomsskolen savner de miljøteamet som ble lagt ned i 2022. Likevel har jeg hele denne tiden kjent på en grunnleggende optimisme for nærområdet vårt. Slik Nettavisen-redaktør og Holmlia-boer Erik Stephansen skrev om i en kommentar, er det noe eget med Holmlia. Jeg har aldri bodd på et sted som har like mange engasjerte ressurspersoner, eller der folk er like opptatt av å stille opp for hverandre.

Men de siste ukene er mange blitt alvorlig bekymret for fremtiden.

Dramatiske kutt vil gi dramatiske konsekvenser

Byrådet ber nå bydelen om å kutte 144 millioner kroner.

Et viktig bakteppe er at byrådet med årets budsjett vil ha kuttet en halv milliard kroner i eiendomsskatten. Det stopper heller ikke der. Byrådet foreslår enda større kutt i bydelens budsjetter i årene som kommer. For vår bydel kan ikke konsekvensene beskrives som annet enn katastrofale.

Bydelen har store, lovpålagte utgifter til både sosialhjelp og barnevern. Derfor må alt annet kuttes til beinet. Fritidsklubber. Barnevern. Nav. Psykisk helsehjelp. Alt må gjennom dramatiske kutt.

I samfunnsvitenskapen er det som oftest krevende å spå om fremtiden. Denne gangen synes jeg likevel det er veldig enkelt å si noe om hva konsekvensene vi bli.

Nedleggingen av fritidsklubber i England fikk dramatiske konsekvenser. Det viser en nyere britisk studie med et metodisk avansert forskningsdesign. Der fritidsklubbene ble lagt ned, økte kriminaliteten betydelig. Samtidig gikk skoleprestasjonene ned.

I en fersk studie fra Danmark viser tre økonomer at det å redusere støtten til nye flyktninger førte til en stor økning i kriminalitet og sosiale utgifter. For den danske staten ble det altså veldig dyrt å knipe inn på støtten til flyktningene.

Det er all grunn til å tro at konsekvensene vil bli de samme i vår bydel.

Ikke for sent å snu

Når den offentlige velferden blir skåret til beinet og frivillige tilbud legges ned, vil vi se økt kriminalitet, økt utenforskap, mer sykdom og økt bruk av sosialhjelp.

For enkeltmennesker vil det dreie seg om forskjellen mellom et liv som blir ok og et liv som går skeis. For samfunnet vil det handle om forskjellen mellom et lokalsamfunn som fungerer bra og et lokalsamfunn som rives ned.

Men budsjettet er ennå ikke vedtatt. Torsdag kveld samles store deler av bydelen til et fakkeltog i protest. Selv håper jeg fortsatt at jeg vil kunne bo her i mange år fremover.