Boligspleis: Fra luftslott til skjevfordeling?

I verste fall ender vi opp med en relativt uendret situasjon i boligmarkedet, skriver Rune Strupstad Andreassen. Foto: Sara Johannessen Meek / NTB

Vi risikerer at boligspleis paradoksalt nok forsterker eksisterende ulikheter heller enn å utjevne dem.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I Aftenposten 21. november leser vi om Oslobolig og en singel sykepleier som har fått hjelp til å kjøpe bolig gjennom boligspleis. Ordningen skal hjelpe flere førstegangskjøpere inn på boligmarkedet. Det virker som en god idé: å gi de med lav egenkapital en reell mulighet. Men virker slike subsidierte ordninger som tenkt?

Ser vi på BSU-ordningen, viser analyser fra SSB at skattefordelene hovedsakelig tilfaller de som allerede har god økonomi, ofte med foreldrestøtte. Resultatet er at ressurssterke subsidieres av mindre bemidlede skattebetalere.

Boligspleis deler noen likheter. Skattebetalere bidrar til å subsidiere en enklere inngang til boligmarkedet, men gevinsten går potensielt til de som kunne kommet inn uten hjelp. I verste fall ender vi opp med en relativt uendret situasjon i boligmarkedet, men legger fornærmelse til skade ved at skatteseddelen ironisk nok brukes til å forsterke forskjeller.

La oss se på tre eksempelkjøpere:

Camilla (29) er barista, tjener 380.000 kr og har spart 40.000 kr. Banken avslår lån grunnet lav betalingsevne, og hun har ikke råd til egen bolig, heller ikke gjennom boligspleis.

Eirik (31) er jurist, tjener 800.000 kr, har spart 100.000 kr og får 600.000 kr i egenkapital fra foreldrene. Han benytter boligspleis for en enklere vei inn, selv om han kunne klart seg uten.

Hanna (40) er lærer, tjener 550.000 kr og har spart 150.000 kr. Hun mangler nok egenkapital og får hjelp av boligspleis til å kjøpe bolig.

Spørsmålet er om ordningen treffer nok «Hannaer» til å forsvare kostnadene, gitt at den også subsidierer personer som Eirik og ikke hjelper de som Camilla. Vi risikerer at boligspleis paradoksalt nok forsterker eksisterende ulikheter heller enn å utjevne dem, gjennom en formuesoverføring fra ressurssvake til ressurssterke.

For skattebetalernes skyld bør vi vurdere om ordningen faktisk gir mer nytte enn kostnad. Med flere kjøpere gjennom ordningen blir datagrunnlaget for evaluering stadig sterkere.