«Blasse universitetskopier?» Vi vil si noen ord til Bernt Hagtvet.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I et debattinnlegg i Aftenposten 25. oktober og et svar 19. november skriver professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet om høyskolene som «blasse universitetskopier». De «danderer seg med et fiktivt universitetsslør», skriver han.

Hagtvet mener universitetsbegrepet i Norge er innholdsmessig tømt: bare fire av elleve universiteter innfrir internasjonale krav og fortjener betegnelsen.

Vi kjenner ikke til studier som viser at Norge har utvannet begrepet i internasjonal sammenheng. De fleste land bruker universitetsbetegnelsen på institusjoner hvor det utføres forskning og gis forskeropplæring og høyere utdanning basert på forskning.

Utdanningssystemet

Hagtvet tar imidlertid til orde for et todelt system. Høyere gradsstudier, forskerutdanning og forskning bør ivaretas av de fire gamle bredde universitetene, som har «noenlunde skikkelig nivå». Kortere profesjonsutdanninger og noen universitetsfag på bachelornivå kan tilbys ved regionale høyskoler.

Politikkutformingen har gradvis bygget ned forskjellene mellom høyskolene og universitetene for å styrke fagmiljøene og utdanningskvaliteten i høyskolene. I 2003 ble det åpnet for nye universiteter. Tilsvarende utvikling har skjedd i flere land.

Hagtvet fremhever Sverige. Her er ikke universitetsstatus kriteriebasert som i Norge, men en ren politisk beslutning. Som i Norge kan imidlertid høgskolene gi master- og doktorgrader. I internasjonal sammenheng kan svenske høyskoler kalle seg university.

Institusjonsmangfold

Hagtvet mener vi har fått «blasse universitetskopier». Det er ikke intensjonen.

Politikken vil ha større mangfold. Nye universiteter skal videreføre det vi kaller høyskoleoppdraget: sikre tilgang til høyere utdanning av høy kvalitet i hele landet og styrke samarbeid med samfunns- og arbeidsliv. De skal styrke forskningsbasert utdanning, utvikle profesjonsutdanninger på masternivå, etablere doktorgradsutdanninger med mer praksisnær og anvendt profil og utføre forskning som er regionalt forankret og internasjonal konkurransedyktig.

Vi bør imidlertid diskutere om politikk og virkemidler sikrer mangfold, samarbeid, arbeidsdeling og kvalitet er i tråd med de ulike universitetenes mandat og profil.

«Jaget etter universitetsstatus» betyr nasjonal kvalitetsnivelleringkvalitetsnivelleringNivellering: Bringe til samme nivå. Kilde: Ordbøkene.no., mener Hagtvet. Kvalitetsutvikling er premiss både for politikkutforming og institusjonsbygging.

Innfrielse av akkrediteringskriteriene styrker det faglige kompetansenivået og forskningsbasert utdanning. Hverken utdanningskvalitet eller forskningskvalitet er entydige begreper. Det må være utgangspunktet for saklig diskusjon og studier av kvalitet i høyere utdanning.

Økt forskningsaktivitet

Hagtvet mener doktorgradsavhandlingene ved de nye universitetene er «forvokste hovedoppgaver på toppen av tynne mastergrader».

Det er viktig å overvåke kvaliteten i master- og forskerutdanningene. Kommisjoner har eksterne og gjerne utenlandske medlemmer både ved nye og gamle universiteter. Vi kjenner ikke til at doktorgradsutdanningen organiseres annerledes og bedre ved de gamle universitetene enn ved de nye, slik Hagtvet hevder.

Professor Bernt Hagtvet (bildet) mener norsk høyere utdanning og forskning er i dyp krise. Foto: Tom A. Kolstad

Det er økt forskningsaktivitet ved nye universiteter og ved høyskolene. Hagtvet mener det skyldes «juks, avskrift og fiktive sitater». «Hele systemet er i fritt fall.»

Vår erfaring er at økt forskning ved nye universiteter og i høyskolene følger av økt kompetanse, bestrebelser på å styrke forskningsbaserte utdanninger, ambisjoner om å bidra til nasjonal og internasjonal kunnskapsutvikling og etterspørsel etter forskningsbasert nyskaping i privat og offentlig sektor. Forskningen er blant annet knyttet til utdanning og helse og styrker kunnskapsgrunnlaget for velferdsstatens yrker.

Det er en rekke problemstillinger knyttet til kvalitet i høyere utdanning som det er verdt å problematisere og diskutere, men på et saklig grunnlag. Noen av dem har sammenheng med endringer i rekruttering og studieforberedthet, noen handler om finansiering og nasjonal politikk, andre hviler på institusjonelle prioriteringer.