Betyr flere universiteter dårligere kvalitet?

I årene som kommer, vil vi antagelig få enda flere universiteter i Norge, mener administrerende direktør i Nokut Kristin Vinje. Foto: Nokut

Nei, det er ingen enkel sammenheng mellom antall universiteter og kvalitet.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Fredag 8. november ga kongen sitt ja, og Høgskolen i Innlandet ble til Universitetet i Innlandet. Med det fikk Norge sitt universitet nummer elleve. Men hva er egentlig forskjellen mellom et universitet og en høyskole? Og blir forskning og høyere utdanning dårligere av at vi får flere universiteter?

Forskjellen mellom universiteter og høyskoler

I tillegg til de 11 universitetene har vi i dag ni vitenskapelige høyskoler, 14 akkrediterte høyskoler og 14 høyskoler med akkrediterte studietilbud. Felles for alle er at de skal tilby høyere utdanning og utføre forskning på høyt internasjonalt nivå, gjennomgå regelmessig kvalitetskontroll og reguleres av universitets- og høyskoleloven.

Den formelle forskjellen mellom institusjonskategoriene ligger i akkrediteringsmyndigheten. Universiteter kan selv akkreditere alle typer studier, mens høyskoler har mer begrenset myndighet og må i mange tilfeller søke Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) om akkreditering før de kan sette i gang et nytt utdanningstilbud.

Når Nokut mottar en søknad om universitetsakkreditering, oppretter vi en sakkyndig komité med relevant nasjonal og internasjonal erfaring. Komiteen vurderer om søkeren oppfyller alle krav i lov og forskrift. Det dreier seg blant annet om fagmiljøenes sammensetning og kompetanse, sammenhengen mellom forskning og utdanning, kvalitetsarbeid og organisatoriske forhold.

Dette sikrer at de har den kvaliteten som skal til for å bære ansvaret den utvidede akkrediteringsmyndigheten gir.

Når Innlandet nå har fått sitt universitet, er det et resultat av at de over tid har jobbet målrettet med å styrke den faglige kvaliteten i sine utdanningstilbud og forskningsaktiviteter. De har dokumentert at alle de andre kravene som stilles for å oppnå akkreditering som universitet, er oppfylt.

Forsknings- og utdanningslandskap i endring

Som resten av samfunnet er også universitets- og høyskolelandskapet stadig i utvikling, og særlig har det skjedd mye de siste 20 årene. Universitetet i Stavanger ble Norges femte universitet i 2005, og på den tiden var det rundt 55 høyskoler. Etter det er flere nye universiteter kommet til, høyskoler har slått seg sammen, og nye institusjoner er blitt etablert.

I samme periode har antallet studenter som tar høyere utdanning økt fra rundt 220.000 til 300.000. Dagens arbeidsliv krever høyere og mer spesialisert kompetanse. At flere får høyere utdanning, gjør at vi står sterkere rustet til å møte fremtidens utfordringer.

Med dette er også universitetenes og høyskolenes roller endret. Historisk fokuserte universitetene mer på forskning, mens høyskolene la større vekt på utdanning og hadde et større innslag av kortere gradsutdanninger. I dag er ikke skillet like tydelig, og i noen tilfeller kan det være større variasjoner innad i en institusjonskategori enn mellom kategoriene.

Flere universiteter med nye krav

I årene som kommer vil vi antagelig få enda flere universiteter i Norge, da det neste år kommer nye krav for å akkrediteres som universitet.

Blant endringene er at det særnorske kravet om fire doktorgradsutdanninger vil erstattes av et krav om at institusjonen må tilby doktorgradsutdanning som er dekkende for vesentlige deler av deres faglige virksomhet. Det betyr blant annet at flere av dagens vitenskapelige høyskoler enklere vil kunne bli universiteter, da de har en smal faglig profil.

Her finner vi blant annet Norges Handelshøyskole, Norges idrettshøgskole og Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. For en del andre institusjoner som har et bredere tilbud, vil det kreve flere doktorgradsprogrammer, og da også kanskje flere enn dagens fire. Det er liten grunn til å tro at denne endringen i seg selv virker negativt på kvaliteten på forskning og utdanning.

En annen endring vil imidlertid, etter Nokuts syn, være mer uheldig. Det gjelder at det vil kreves at færre doktorgradsstudenter tas opp og uteksamineres ved institusjonene enn hva tilfellet er i dag.

Dette kan føre til svakere doktorgradsprogrammer med færre faglig ansatte, og i forlengelsen en reduksjon i fagmiljøets størrelse og et svakere forskningsmiljø. Dette vil også være negativt for utdanningskvaliteten.

Blir kvaliteten dårligere?

Så kan man spørre seg: Vil flere universiteter bety lavere kvalitet? Nei, det er ingen enkel sammenheng mellom antall universiteter og kvalitet. Vi får ikke flere institusjoner totalt sett, men flere institusjoner oppnår universitetsstatus fordi de har styrket sin virksomhet, eksempelvis gjennom økt forskningsaktivitet og flere førstekompetente ansatte.

God kvalitet handler om at noe er bra, men kvalitet er i seg selv et sammensatt begrep med mange ulike aspekter. Kvaliteten på forskning lar seg noe lettere måle enn kvaliteten på utdanning, der faktorer som inntaksnivå, utdanningsfaglig kompetanse og studentengasjement påvirker kvaliteten.

Når en institusjon jobber for å endre institusjonskategori fra høyskole til universitet, handler det om å styrke både forskning og utdanning. Det som har skjedd på Innlandet, er et godt eksempel på nettopp dette. Der har de i mange år jobbet med å styrke den faglige kompetansen og økt forskningsaktiviteten, slik at de innfrir de strenge kravene som stilles i dagens regelverk for å bli universitet.

Dette kommer studentene, fagmiljøene, arbeidslivet og resten av samfunnet til gode.

Med de nye kravene vil terskelen fremdeles ligge høyt, og det vil være gode mekanismer for å sikre utdanningskvaliteten. Men samtidig vil det føre til større variasjoner mellom universitetene, blant annet når det gjelder størrelse, utdanningstilbud og forskning.

I dette landskapet vil det være behov for å tenke strategisk og helhetlig. I et relativt lite land som Norge er vi best tjent med god arbeidsfordeling og institusjoner med ulike roller og styrker. Dette vil vi fortsatt kunne ivareta selv om vi får flere universiteter.