Begrepet «negativ sosial kontroll» må inn i regelverket!

Myndighetene må være modige og følge mindretallets anbefaling, skriver Nancy Lystad Herz. Foto: Pavel Storozhuk/Human-Etisk Forbund

En kritikk som rettes mot begrepet, er at det rommer for mange ulike opplevelser og er for vagt. Jeg mener at dette er en styrke.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I juni la det regjeringsoppnevnte lovutvalget om sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og psykisk vold frem sin rapport. Det foreslår en rekke regelverksendringer som vil gi dem som utsettes for dette, et sterkere rettsvern. En del av utvalgets mandat har vært å vurdere om begrepet «negativ sosial kontroll» bør tas inn i relevant regelverk, som barnevernsloven, utlendingsloven og straffeloven.

Utvalgets flertall mener at svaret er nei. Det peker blant annet på at det er problematisk å regulere begrepet fordi det favner et bredt spekter av handlinger og adferder, og at det finnes andre måter å styrke rettsvernet på.

Jeg mener at myndighetene må være modige og følge mindretallets anbefaling om å ta begrepet inn i noen utvalgte lover.

Her er tre grunner til at dette er viktig:

1. «Alle» snakker om negativ sosial kontroll. Begrepet «negativ sosial kontroll» er godt etablert på fagfeltet og i norsk offentlighet. Begrepet er det siste tiåret blitt en viktig del av språket for å beskrive handlinger som hindrer individers frihet. Dette gjør det til et forståelig og gjenkjennbart begrep, både for fagfolk og for dem som opplever det.

Sosionom og forsker Halima El-Abbasi er den eneste i utvalget som foreslår å ta inn begrepet. Hun har både faglig og personlig erfaring med problematikken. Hun har stor troverdighet når hun i rapporten peker på at «negativ sosial kontroll er en effektiv språkdrakt på et fenomen som eksisterer i Norge, og som gjennom lovregulering kan bidra til å løfte frem saker om negativ sosial kontroll, og til større forståelse for fenomenet, både i hjelpeapparatet, hos foreldre og barna selv».

2. En kritikk som rettes mot begrepet, er at det rommer for mange ulike opplevelser og er for vagt. Jeg mener at dette er en styrke.

Begrepet viser at undertrykking kan ha mange ulike former, og at frihetsberøvelse kan komme til uttrykk gjennom ulovlige handlinger, men også gjennom små drypp som til sammen begrenser individets frie valg. Det å ha et språk som rommer bredden av ens opplevelser, er uvurderlig.

Lovfesting kan bidra til at negativ sosial kontroll erkjennes som et bredt spekter av kontrollerende handlinger, ikke bare de mest ekstreme formene for frihetsberøvelse.

I den nåværende handlingsplanen defineres begrepet som: «press, oppsyn, trusler eller tvang som systematisk begrenser noen i sin livsutfoldelse eller gjentatte ganger hindrer dem i å treffe selvstendige valg om eget liv og fremtid.» Slike avgrensninger og definisjoner må også være mulig i utformingen av regelverk.

3. Det som lovfestes, tas på alvor. Hvis begrepet tas inn i lovverket, vil det stille større krav til opplæring og bevissthet blant dem som møter sårbare individer, både i skolen, helsevesenet, barnevernet – og på andre arenaer hvor man møter barn og unge.

Dermed spiller det å ta begrepet inn i sentrale lover en viktig rolle. I lover som ikke nødvendigvis omhandler straff, kan begrepet være nyttig i forbindelse med saksbehandling, vurdering og bevisstgjøring.

Når lovverket skal beskytte individers frihet og rettigheter, er det essensielt å gi rom for begreper som belyser de komplekse og subtile måtene frihetsberøvelse kan skje på. Lovfesting av «negativ sosial kontroll» vil ikke bare være et juridisk steg fremover, men også et samfunnsmessig verdivalg, som vil ha avgjørende betydning for alle dem som lever med alvorlige begrensninger som andre bringer inn i deres liv.