3 hours ago
1
Kortversjonen
- Forfatteren av «Landet som ble for rikt» svarer på kritikk fra SSB-forskere Holmøy og Slettebø.
- De påstår at boken bruker tvilsomme data, noe Bech Holte avviser.
- Forfatteren forklarer at boken baserer seg på SSB- og OECD-tall etter 1970.
KRONIKKFORFATTER: MARTIN BECH HOLTEsamfunnsøkonom og forfatter av boken «Landet som ble for rikt»
Dette er et tilsvar til Erling Holmøy og Olav Slettebøs kronikk i VG om datagrunnlaget i min bok «Landet som ble for rikt».
I kronikken hevder de at min analyse av moderne norsk økonomi er basert på et datasett fra Maddison-prosjektet, et datasett de har liten tillit til for årene etter 1990.
Den påstanden er ganske enkelt feil.
For alle år etter 1970 er analysene av norsk økonomi basert på SSB- og OECD-tall, slik SSB-forskerne selv anbefaler. En faglært samfunnsøkonom bør forstå dette ved å lese om fase 4 av bokens del 1, der den aktuelle perioden 1991 til 2013 behandles.
Det skulle man tro at Holmøy og Slettebø også gjør. Derfor setter de opp en stråmann, Figur 2 i boken.
Denne figuren er den eneste i hele boken som kun er basert på Maddison-data, og er brukt for å gi en illustrasjon av økonomisk vekst for flere land over et generasjonsperspektiv.
Dataene i figuren brukes ikke i en eneste av de videre analysene eller konklusjonene i boken. Men SSB-forskerne skriver om det som om det skulle vært motsatt. De forsøker å skape et inntrykk av at denne figuren «setter scenen for boken».
Det er tøv.
Det er Figur 3 som i så fall setter scenen – det er den som brukes gjentatte ganger i del 1 av boken, og som lager rammen for analysen av Norges økonomiske prestasjon. Figur 3 er bygget opp av nettopp SSB- og OECD-data fra 1970 og utover.
Innlegget deres er derfor fullstendig villedende og bygger på gale premisser. Deres kraftfulle retorikk er desto mer overraskende.
Min bok «Landet som ble for rikt» er blitt mottatt med stort engasjement. Målet med boken har vært å vekke vår nysgjerrighet rundt den norske samfunnsøkonomien.
Særlig rundt spørsmålet: Hvordan forvalter vi mulighetene forrige generasjon skapte for oss alle på best mulig måte? Derfor har jeg også forsøkt å belyse hva som har fungert historisk.
Veldig mange ønsker diskusjonen om vår fremtid velkommen. Det er nok en viktig grunn til at så mange har ønsket å lese boken.
Jeg har arbeidet med økonomisk statistikk hver dag i hele mitt voksne liv. Det er mange vurderinger som må gjøres for å anvende data som best belyser spørsmålet som skal besvares.
Noen har brukt mye tid på å forsøke å finne svakheter i bokens tallgrunnlag. Det er helt rimelig, og jeg vil derfor komme inn på noen av valgene jeg har tatt av datasett og analysemetoder for å skrive boken.
Dessverre, og til min overraskelse, har ikke en eneste av mine kritikere tatt kontakt med meg for å avklare hvilke valg jeg faktisk har tatt. Likevel ytrer de seg, på sviktende grunnlag, om hvordan analysene i boken er fremkommet.
I del 1 av boken forsøker jeg å kaste lys over hvor fort nordmenns velstand utviklet seg sammenlignet med andre land.
Fra 1970 er OECD-data tilgjengelig som viser kjøpekraftjustert inntekt per innbygger i løpende priser.
Etter min vurdering er det de beste tilgjengelige dataene for å sammenligne lands velstand år for år. Jeg bruker derfor dem for å sammenligne Norge med andre land etter 1970.
Norges data i OECDs database er som nevnt levert av SSB. Jeg bruker også SSBs data på fastlandsøkonomiens andel av den totale økonomien, for å kunne studere Fastlands-Norges utvikling sammenlignet med andre land.
For tiden før 1970 anvender jeg Maddison-data, i likhet med forskere verden over, inkludert SSB-forskere.
Det er etter mitt skjønn det beste tilgjengelige datasettet, og det er også mindre problematisk da deflatoreffektene via råvarepriser er mindre utslagsgivende siden Norge ikke hadde blitt oljeprodusent.
Dataene, som altså er basert på SSBs egne tall i perioden etter 1970, viser blant annet dette: Norges fastland hadde 64 % av USAs inntekt per innbygger i 1970, 68 % i 1990, og 100,2 % i 2013.
Fastlands-Norge hadde altså i 2013 en høyere inntekt per innbygger enn USA; det er få velferdsstater som er i nærheten av det.
Les også: Slettebø/Holmøy: Bech Holtes gullalder har aldri eksistert
I del 1 av boken prøver jeg derfor å forstå hvordan Fastlands-Norges velstand utviklet seg raskt sammenlignet med andre land, og USA spesifikt.
For å belyse denne utviklingen har jeg disaggregert den økonomiske veksten i antall bestanddeler.
Som en del av det arbeidet har jeg nok vært en av de største private brukerne av SSB-data de siste par årene, i motsetning til det inntrykket Slettebø og Holmøy forsøker å etablere.
Jeg er klar over at min bok ikke dekker alle aspekter av utviklingen. Det finnes mange konstruktive diskusjoner en kan ha.
Det er for eksempel interessant å forstå hvordan spillover-effektene fra oljesektoren bidro til fastlandets utvikling, slik Hilde C. Bjørnland har kommentert.
Min vurdering er at disse effektene var moderate – det var sektorer langt unna oljen som forbedret seg raskt, og de som var nærere oljen forbedret seg langsommere.
Andre kan ha andre vurderinger.
Les også: Martin Bech Holte: – Jeg hater jåleri
Holmøy og Slettebø forsøker å forhindre at vi skal ha denne typen diskusjoner, i alle fall med boken min som utgangspunkt. Jeg forstår ikke hvorfor de aktivt søker å spre villedende informasjon om tallgrunnlaget i boken.
De kunne ganske enkelt kontaktet meg for å avklare hvilke data som er brukt.
Jeg er ikke uvant med å møte tøffe opponenter. Minnet er blitt vekket av en presentasjon av en forskningsartikkel jeg holdt på University of Pennsylvania i 2008.
Jeg ble advart mot at dette kunne være det tøffeste publikum blant alle samfunnsøkonomifakulteter; det ble beskrevet som om alle professorene satt med ladet rifle, og forberedte sine presise skudd.
Det gjaldt å være godt forberedt. Men spørsmålene var reale og presise, og hadde et ekte mål om å søke sannhet og innsikt. Det ble en flott seanse.
Det burde diskusjonen om vår økonomiske fremtid også kunne bli.
English (US)