Audun Lysbakken undervurderer hvor skadelig wokebevegelsen har vært for demokratene

Harris-kampanjen posisjonerte seg som moderat. Problemet er at woke-kulturen har preget det demokratiske partiet over tid, skriver Eirik Løkke. På bildet: Kamala Harris og Donald Trump. Foto: Marco Bello, Reuters/NTB

Er det økonomisk misnøye som forklarer Trumps seier?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I Aftenposten 18. november skriver tidligere SV-leder Audun Lysbakken at det er økonomien som hovedsakelig forklarer Donald Trumps valgseier. Det har Lysbakken mye rett i. Men han undervurderer hvor skadelig wokebevegelsen har vært for demokratene.

Det er selvsagt en fare for at valganalyser blir preget av egne politiske preferanser – at man finner årsakene til resultatet i at den politikken man selv foretrekker, fikk for liten betydning, eller at politikken man misliker, fikk for stor.

Selv har jeg ved flere anledninger kritisert wokebevegelsen. Både fordi den er illiberal, men også fordi den har fungert mobiliserende for Trump.

Det er flere holdepunkter for at wokebevegelsen har gjort det vanskeligere for demokratene å vinne valg. Målinger viser at velgerne mener at demokratene har beveget seg i ekstrem retning i kulturelle spørsmål. Dette var, ifølge en valgundersøkelse fra analyseselskapet Blueprint, en av hovedårsakene til at Kamala Harris tapte, sammen med inflasjon og migrasjon.

Den kulturelle faktoren var marginalt viktigere enn økonomien blant de såkalte vippevelgerne.

Upopulær politikk

Mange av dem som avviser at «woke-bevegelsen» avgjorde valget, innvender at Harris-kampanjen posisjonerte seg som moderat og forsøkte å samle en bred koalisjon (som også omfavnet selv tidligere visepresident Dick Cheney).

Isolert sett er dette riktig, men problemet er at woke-kulturen har preget det demokratiske partiet over tid.

Da Kamala Harris forsøkte å bli president i 2020, fremmet hun progressiv – og ganske upopulær – politikk. Blant annet ville hun avkriminalisere ulovlig grensepassering og avskaffe etaten for håndhevelse av immigrasjon (ICE). I tillegg var hun mot fracking (en omstridt form for olje- og gassutvinning) og åpen for at biologiske menn kunne delta i kvinneidrett.

For å nevne noe.

Gjennom årets valgkamp evnet hun ikke å forklare hvorfor hun hadde endret standpunkt. Velgere kan tilgi og sågar like politikere som endrer meninger. Men det fordrer at man på troverdig måte forklarer hva som har endret seg, og hvorfor det påvirker politikken.

For mens velgere kan like pragmatikere, misliker de opportunister.

For venstrevridd

For all del. Hadde Harris hatt veldig høy troverdighet i den økonomiske politikken, kunne hun vunnet valget til tross for at hun oppfattes som i utakt med amerikanerne i kulturelle spørsmål. I så måte er jeg enig med Lysbakken i at økonomien er det viktigste spørsmålet.

Men også i økonomiske spørsmål ble Harris oppfattet som for venstrevridd. Især fordi hun var nært knyttet til en upopulær Biden-administrasjon, som i stor grad fikk skylden for økt inflasjon.

Jeg tror Lysbakken har rett i at det er gode muligheter til å mobilisere på klassespørsmål i USA, så lenge økonomien er det viktigste spørsmålet.

Undersøkelser viser at amerikanere flest mener at ulikheten er for stor, men at spørsmålet ikke er av veldig stor betydning. Det kan forandre seg over tid.

I alle tilfeller blir en mobilisering for venstresiden lettere om man konsentrerer seg om å inkludere flest mulig i en koalisjon basert på økonomisk interessefellesskap og blir mindre opptatt av å definere bort folk som ikke har de rette kulturelle oppfatningene.