Anmeldelsen av «Sagaen om Isfolket» styres av personlige preferanser og ungdomsnostalgi

Fra teaterstykket «Sagaen om Isfolket», basert på Margit Sandemos slektssaga. Foto: Lars Opstad/Nationaltheatret

Å avvise en ny og ambisiøs tolkning fordi man savner noe fra bokhyllen, er ikke profesjonell distanse.

Aftenpostens teateranmeldelse av «Sagaen om Isfolket» etterlater et urovekkende inntrykk – ikke om forestillingen, men om anmelderens faglige nivå. Teksten forholder seg knapt til scenen, men styres av personlige preferanser og ungdomsnostalgi.

At anmelderen var «blodfan» som tenåring, er greit. Men når en profesjonell anmeldelse vurderer en teateroppsetning ut fra hvor tro den er mot bøkene, bommer den på oppdraget. Teater er et selvstendig kunstuttrykk som skal tolke og omforme stoffet. Å avvise en ny og ambisiøs tolkning fordi man savner noe fra bokhyllen, er ikke profesjonell distanse.

Anmelderen overser dessuten forestillingens klare kvaliteter: modige grep, et sterkt visuelt uttrykk og solide skuespillerprestasjoner.

«Sagaen om Isfolket» er en av Nationaltheatrets mest originale produksjoner på lenge og fortjener å vurderes som teater – ikke som avvik fra et ungdomsminne.

Norsk teater trenger kritikk som er skarp, men også saklig og kunnskapsbasert. Denne anmeldelsen er ingen av delene.