Å hjelpe sine nærmeste familiemedlemmer er ikke bistandsarbeid

Arina Aamir (H) svarer Rodas Tadese Sibahtu (V) om bistand og skattlegging. Foto: Privat

Samfunnet vil ikke gå rundt hvis ikke du bidrar med din del av skatteinntektene til vårt Norge.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Spaltist i Aftenposten og stortingskandidat for Oslo Venstre, Rodas Tadese Sibahtu startet året med et skikkelig brak: Hun foreslår skattefradrag til dem som sender penger til trengende i utlandet (eller hjemlandet, slik Sibahtu skriver).

Det jeg stusser mest over, er hvorfor man flytter til et annet land dersom man fremfor å bidra til fellesskapet i landet man bor i, vil ha skattefradrag for å sende pengene ut av landet.

Det er tross alt det norske samfunnet som gir deg alle goder, som gratis utdanning, helsehjelp og gratis tannhelse til man er 18 år. Det er det samfunnet som har gitt deg jobben som sikrer inntekten din, og det er det samfunnet som vil ta vare på deg dersom du blir syk, arbeidsløs eller pensjonerer deg når du blir eldre.

Finansierer bistandsbudsjettet

Det er det norske samfunnet som vil stille opp for deg i hver overgang i livet, i oppturer og i nedturer. Det minste vi kan gjøre i gjengjeld, er å betale skatten som får dette samfunnet og disse godene til å gå rundt og fortsette i flere generasjoner etter oss. Det er igjen disse skattepengene som bidrar til å finansiere det enorme bistandsbudsjettet som Norge hvert eneste år setter av til verdens utviklingsland.

Det er bistandsbudsjettet som sikrer utdannelse for jentebarn, mat på bordet for verdens fattigste og gjør det mulig for kvinner å bli selvhjulpne.

Det at dagens regjering har kuttet i utdanningsbistanden, er kun et politisk spørsmål. Men bruker man stemmeretten sin riktig, vil også den øke igjen.

Dersom du på toppen av det ønsker å bidra på egen hånd med å bekjempe fattigdom og gi til dem som trenger det mest, så vil jeg kalle det nestekjærlighet, medmenneskelighet og godhet.

Det er det mest grunnleggende du som privilegert nordmann kan gjøre – å hjelpe dem som ikke er like heldige som oss. Det vi derimot ikke trenger, er å gi skattefradrag for grunnleggende medmenneskelighet ved å hjelpe mennesker i nød.

Det å være et godt menneske diskvalifiserer deg ikke fra å bidra med din plikt i det norske fellesskapet.

«Hjemlandet»?

Mange med innvandrerbakgrunn gir penger til hjemlandet. Det er noe mine besteforeldre har gjort i alle sine år i Norge helt siden 1970-tallet. Samtidig har de betalt skatt, jobbet og hjulpet familiemedlemmer i Pakistan. De gjør det av kjærlighet for sine nærmeste, i likhet med Sibahtus foreldre. Og de gjør det uavhengig av om de får skattefradrag eller ikke – for det å hjelpe sine nærmeste familiemedlemmer er ikke bistandsarbeid, det er kjærlighet for sine egne.

Dette nyttårsønsket vil dermed ikke holde i lengden. Som nordmenn skal vi først og fremst bidra til det norske fellesskapet og samfunnet vi selv bor i. Det at man i tillegg hjelper andre, er en godhet som bør verdsettes, men er ikke et argument for å frasi seg ansvar for medmenneskene i vårt eget land.

For det er nok av mennesker her hjemme i Norge som også har behov for våre skattepenger. Våre elever vil ikke få utdanning, våre eldre vil ikke få pensjon, våre pasienter vil ikke få helsehjelp, og samfunnet vil ikke gå rundt hvis ikke du bidrar med din del av skatteinntektene til vårt Norge.

«Å sende penger hjem» er for meg ironisk å høre. For hvis man etter å ha vært født i Norge, gått på skole her og levd et helt liv her likevel ikke vil kalle dette landet sitt hjem, når vil man det da?

Tjener man bare penger her, tar av velferdsgodene og lever et helt liv her for å gi tilbake til sitt «egentlige» hjem?

I så tilfelle har Norge vært altfor gavmildt.